• Monica Bonvicini: She Lies. Gjengitt med tillatelse av kunstneren. © Monica Bonvicini, VG Bild-Kunst, Bonn

«She will be a mirror»

Av: Ingrid Lønningdal

Publisert:

Utgave: 3/2010

Del: 

Framtiden ser idyllisk ut i prospektene av havnepromenaden i Bjørvika. – Kommer det virkelig til å bli sånn? spør kunstner Monica Bonvicini, som har laget et flytende kunstverk ved Operaen.

I mai er siste del av utsmykkingsprosjektet i Operaen på plass. Monica Bonvicini vant konkurransen om et autonomt kunstverk i vann med skulpturen Hun ligger; et 16 meter høyt isfjell i stål og speilende glass. Billedkunst har tatt en prat med kunstneren om hennes interesse for arkitektur og språklige misforståelser, og om verkets dialog med omgivelsene.
– Du har sagt at du i løpet av årene har utviklet en mistenksomhet mot stedspesifikke arbeider, og at du vanligvis ikke tar offentlige oppdrag. Hva var spesielt med dette prosjektet?
– Konkurransen om en permanent skulptur foran Operaen i Oslo er den første jeg har valgt å delta i. Det var ulike årsaker til at jeg bestemte meg for dette, som Snøhettas operabygg og konkurranseprosjektets beliggenhet. Bjørvika transformeres og er en stor byggeplass i permanent vekst. Fremfor alt fant jeg dimensjonene på oppdraget utfordrende. Selv om jeg er vant til å jobbe i stor skala, så har også noen av arbeidene mine en sterk performativ karakter som er avhengig av tilskuerens fysiske engasjement. Installasjonene mine utfordrer rommet de er bygget og presentert i, de endrer persepsjonen, forståelsen og erfaringen av det pre-eksisterende rommet. Til denne konkurransen måtte jeg tenke i en annen skala, og jeg kunne ikke støtte meg på verkets kroppslige innvirkning på publikum. Jeg ble nødt til å tenke ut fra et landskap; et vannlandskap.

Isfjell med flere dimensjoner
– Hun ligger er en tredimensjonal versjon av isfjellet i Caspar David Friedrichs Das Eismeer (1823-24). Sublime motiver fra romantikken har fått en ny aktualitet med dagens diskusjon om global oppvarming. Hva betyr Friedrichs verk for deg?
Hun ligger er inspirert av Das Eismeer, ja. Jeg syntes det var interessant at maleriet lenge var misoppfattet under tittelen Die gescheiterte Hoffnung (Håpets forlis). Denne tittelen er ikke er så sterkt relatert til det du ser i maleriet, men til hva den representerer i tilknytning til romantisisme. Jeg ser noen paralleller her til hva byutviklingsplanene for Bjørvika vil innebære.
– For meg er ikke arbeidet til Friedrich interessant i seg selv, og jeg er ingen tilhenger av arbeidene hans. Nylig så jeg noen av dem på Alte Nationalgalerie i Berlin, og ble igjen overrasket over hvor mye de ligner på tegneserier. Det jeg liker med Das Eismeer er at isfjellet ser ut som en skulptur. Uslepen og av materiell substans. Det forliste skipet ved siden av det store, sentrerte ishavet har imidlertid aldri interessert meg. Maleriet blir en karikatur på den ensomme mannen foran det vidstrakte landskapet; litt overflødig og patetisk. Jeg liker Giotto, hvis du skjønner.

Språklig struktur
– Tittelen du har valgt, Hun ligger, skaper et møte mellom den fysiske skulpturen og ideen om en språklig struktur med sosiale, politiske og økonomiske implikasjoner. Den eng- elske tittelen, She Lies, er i tillegg tvetydig. Hvordan ble tittelen til? – Jeg jobber mye med språk, og generelt liker jeg språklige implikasjoner og misvisninger. Språket er flytende og i konstant utvikling. Jeg mener språk ikke hjelper så mye for å kunne forstå; kanskje fungerer det i en spesifikk tid eller setting. Begynnelsen på Milan Kunderas Tilværelsens uutholdelige letthet er et godt eksempel på hvordan språk er knyttet til minner, steder med identiteter og sist men ikke minst, til misforståelser. Som jeg nevnte tidligere, liker jeg den «gale» tittelen til Friedrich, Die gescheiterte Hoffnung
. – She Lies kan, enkelt forklart, være en advarsel mot utviklingen i Bjørvika: Lyver noen her? Til hvem og hvorfor? Jeg så planene for utviklingen av havnepromenaden. Alt er pent og fint, alt ser rent ut, menneskene er lykkelige og glade barn leker. Vel, kommer det virkelig til å bli sånn? Husker du, og vil du huske, hvordan det pleide å være der? Spørsmålene skal ikke stilles ut fra nostalgi, men for å respektere et område som ikke alltid har vært så rent og perfekt.
– Tittelen handler også om at skulpturen vil ligge i sjøen. Den kommer til å bevege seg sakte med strømmen i vannet og etter styrken fra vinden. Skulpturen er ikke bare plantet der, den er også en del av omgivelsene. «Hun» kommer ikke til å dra videre til andre havner. I denne betydningen ligger skulpturen rolig på vannet i fjorden. «She will be a mirror» (sic), sang Nico med Velvet Underground. Speilet beveger seg og er tildels usymmetrisk og uklart, noe annet ville blitt for statisk og absolutt ikke i dialog med omgivelsene.

En modernistisk ruin
– Oslos sjøside er i forandring, og mye av den prosjekterte bygningsmassen er transparent med stor vekt på glassfasader, ikke ulikt andre postindustrielle havnebyer. I din kunstneriske praksis synliggjør du maktstrukturer gjennom å bruke materialer fra et slikt landskap; glass, aluminium og gipsplater. I et intervju i NEOAZTLAN kommenterte du hvordan moderne arkitektur vil være transparent, men samtidig har mange triks for å unngå nettopp dette. Kan du utdype?
– Vel, jeg liker å tenke på Hun ligger som en ruin av en modernistisk fasade. Da snakker jeg ikke om den menneskelige tragedien og naturens kulde i maleriet til Freiderich, og ikke om en fetisjering av ruiner, som i romantisismen. Men om en sammensetning av bygninger med glassfasader, kuttet til formen av et isfjell. En modernistisk ruin, der transparente flater lyver, fordi de reflekterer. Hun ligger er Mies van der Rohes Barcelona-paviljong, uten hagens avgrensende mur, kastet ut i vannet. Et glasshus av Philip Johnson uten parkens private rom.
– Hvor kommer din interesse for arkitektur fra?
– Jeg har flyttet alt for mange ganger. Jeg liker store steder, eller kanskje skulle jeg si at jeg ikke liker å bli begrenset av vegger. Jeg elsker skisser, konstruksjoner, og ustabiliteten til det uferdige. Jeg liker hva-hvis, prosessens fruktbare forventninger, dikt bedre enn romaner og sjøutsikt bedre enn tette fjellhorisonter. Foruten dette, synes jeg arkitektur som behov er mer demokratisk, dersom et behov kan være det, enn både kunst, teater og litteratur. Alle trenger tak og vegger rundt seg, i det minste når det regner. Arkitektur har noe essensielt, inter- rase, inter-alder og inter-nasjonalt over seg.

Hva havnen pleide å være
– Arkitektene av operabygget valgte å ta utgangspunkt i naturen for å få oss til å bruke bygget; med form som en isbre og utsiktspunkt for å ta inn naturopplevelser. For meg synes Hun ligger å ha en mer ambivalent naturforståelse. Hva vil du si er skulpturens forhold til Operaen, og omvendt?
– Jeg er glad for at du spør om dette. Akkurat nå har jeg faktisk problemer med avgjørelsen til sponsoren Kistefos AS som ønsker å avduke verket i en seremoni den 11. mai. Jeg er imot avdukningen fordi jeg mener det hadde vært bedre å la skulpturen være tilgjengelig noen dager før åpningen, slik at alle kan venne seg til den på en rolig og personlig måte. Det tok tre år å lage skulpturen, og utrolig mange mennesker, bedrifter, planer, kalkuleringer og arbeid. Men det er ikke dette det handler om. Det som teller er at skulpturen vil bevege seg stille og rolig med strømmene i sjøen, rundt sin egen akse. Den vil bli som en skrotet glassfasade dumpet i sjøen, og den vil minne om hva havnen pleide å være: Romantisk sett et sted for billige overnattinger, barer og prostitusjon. Et sted hvor mennesker som snakker ulike språk er strandet noen dager, hvor de prøver å gjøre huden sin myk etter sjøens harde vind. Jeg assosierer slike steder med følelsen av stolthet og verdighet, og jeg liker at dette blir konfrontert på to måter; mot fjordhorisonten og mot Operaens kulturelle prestasjoner.