• Johan Urban Bergquist: Dream-T, 2010.

    Bergquist

Tegning i nye rom

Av: Synnøve Vik

Publisert:

Utgave: 3/2010

Del: 

Årets tegnebiennale gir ekstra rom for stedsspe- sifikk tegning og tegnebasert animasjonsfilm.

–Tegning rommer så mye, og vi ønsket å vise både animert tegning, tegning i et utvidet rom, tegning inspirert av street art og arven etter konstruktivismen, forteller de to kuratorene Susanne Altmann og Stefan Schröder.
Altmann og Schröder kommer begge fra Dresden i Tyskland, men dette er første gang de samarbeider. Det gjør de gjerne igjen.
–Vi har samarbeidet svært godt, forteller Schröder. – Vi har mange av de samme referansene, men utfyller hverandre. Begge er interessert i det abstrakte, Susanne i de russisk-polske konstruktivistene, jeg i nederlendere som Mondrian.
Altmann fortsetter: – Det er første gang jeg har kuratert en utstilling av denne størrelsen sammen med en kunstner. I Tyskland er ikke kunstner/ kuratorduoer like vanlige som i Norge, og for meg var det en udelt positiv opplevelse. Der jeg hadde en visjon av rom bidro Stefan med en visjon av hvordan kunstnerne ville reflektere over våre avgjørelser.

Stedsspesifikk tegning
Årets vektlegging av stedsspesifikk tegning og tegnebasert animasjon bunner i et ønske om å utforske tegningens utvidede felt, så vel som kunsthallens potensial:
– Tegning har alltid vært et viktig medium for kunstnere i arbeidet med å utvikle ideer, som et eksperimentelt redskap for å lage kunst. Vi bestemte oss for å forfølge ideen om tegningens utvidede felt, og inkludere animert tegning og tegning som overskrider overflaten og beveger seg ut i rommet, forteller Altmann.
– Lokalene i kunsthallen har dessuten vært uvanlig spennende å jobbe i. Vi likte dem fra begynnelsen, forteller Schröder, som berømmer samarbeidet med visningsstedet:
– Vi har hatt en svært god dialog med Punkt Ø og Momentum kunsthall. Men stedet la naturlige føringer på hva vi kunne vise. På grunn av luftfuktigheten måtte vi se etter alternativer til en tradisjonell tegneutstilling på vegg, og valgte å vektlegge animasjonsfilm og stedspesifikke installasjoner i større grad enn det har vært gjort tidligere. Lokalene tillot oss også å tenke stort. Muligheten for å stille ut så mange og store verk gjør at biennalen er særpreget. Vi har også hatt mulighet til å gå i tett dialog med en del av kunstnerne om de stedsspesifikke verkene. Vi var hele tiden tydelige på hva vi ønsket å vise, samtidig som vi kunne la noe være åpent i kunstnernes arbeidsprosess. Denne blandingen av kuratering og dialog var en essensiell forutsetning for de mange stedsspesifikke verkene. Hele tolv kunstnere har produsert nye verk til utstillingen.

Linjer i bevegelse
– Vi vil vise hva animert tegning kan bidra med, oppfordre kunstnerne til å se muligheten til å utvide ideen om tegning. Guri Guri Henriksens fem sekvensielle tegninger viser nettopp tegningens mulighet, de nye dimensjonene som gjør at man kan følge prosessen i mye større grad enn tradisjonell tegning. I slike verk ser man ikke kun prosessen i form av animasjon men også som en intellektuell prosess, utdyper Altmann. Derav tittelen, «Lines on the Move»:
– Tittelen kombinerer de to aspektene vi har ønsket å vektlegge. Den oppfordrer kunstneren til å jobbe overskridende, i tillegg til å inkludere levende bilder, sier hun.
«Inserting Lines» er den internasjonale, kuraterte delen, som av praktiske hensyn kun består av fem kunstnere.
–Verkene går inn som en integrert del av filmprogrammet i videorommet og som frie installasjoner. Det oppstår slik en direkte konfrontasjon og fin dialog blant annet mellom Helene Torp og David Mackintosh, forteller Schröder.

Inspirert av street art
Altmann trekker frem to interessante hovedtendenser blant de norske kunstnerne:
– Det var overraskende å se den betydningen street art har hatt på yngre kunstnere. Det er virkelig interessant, og sees hos kunstnere som Ivan Galuzin og Sex Tags, hvor tegningen springer ut fra en subkultur som de bringer inn på samtidskunstscenen. Hastig tegning og keitethet preger ofte tegningene, men også sprayboksmaskinen til Christian Hennie, som man ser på invitasjonen, er et godt eksempel. En annen tendens jeg setter stor pris på ved utstillingen er representert ved en noe eldre garde som ikke er det spor konservativ, heller intellektuell, som Kjell Varvin og Arne Heglum Ingvaldsen, men også hos de yngre som Ane Graff og Munan Øvrelid. Denne tendensen relaterer til konstruktivismen og supermatismen med sine konstruerte, kalkulerte linjer. Det er veldig flott å observere dette samspillet mellom «generasjonsforskjellene».
De to mener årets tegnebiennale skiller seg fra tidligere biennaler, og fra den internasjonale scenen.
– Muligheten til å jobbe stedsspesifikt preger utstillingen og har også vært en svært viktig utfordring for kunstnerne. Det er nok på dette punktet at biennalen skiller seg fra tidligere biennaler. Det er heller ikke så ofte man får muligheten til å se både tegninger og tegnebasert animasjon og installasjoner sammen, sier Schröder.

Høy kvalitet på søkerne
Altmann ble overrasket over antallet og kvaliteten på søkerne:
– Vi hadde imponerende mange interessante søkere til å være et så lite land, det hadde jeg aldri forventet. Samtidig er det ikke mange land som har et eget tegneforbund og tegnebiennale, for ikke å glemme den kule Tegneklubben, og jeg tror de bidrar til å inspirere yngre kunstnere til å tegne. Norske kunstnere skiller seg ut på området ved sin reflekterte holdning til tegning.
De to kuratorene vil helst ikke røpe sine favoritter, men legger ikke skjul på at de er spente på de stedsspesifikke verkene:
– Jeg aner ikke hva Ivan Galuzin koker sammen eller resultatet av det Andreas Soma jobber med, forteller Altmann.
– Men det én som skiller seg ut: Oda Brochs The Stain viser svært godt hva vi har forsøkt å gjøre ved å blande performance, tegning og installasjon. Kunstneren filmes i atelieret mens hun forsøker å fjerne en flekk, men den vokser tilbake igjen og blir stadig større. Verket viser besattheten av linjen og tegningen, men også kunstnerens isolasjon i atelieret og den ensomme kreative kampen. Dette er en video jeg virkelig liker, den er animert, romlig eksperimentell, det er performance, og den handler definitivt om tegning.
Schröder nevner også Anders Kjellesviks performance hvor han skal lage «verdens største kulepenn» av et brennende tre, og Tammo Rists performance under åpningen, hvor Sarah Palin vil bli portrettert på en noe utradisjonell måte som innebærer blekk og kinaputter.
– Også Arne Ingvaldsens metallskulptur er fin, den skaper nye linjer i rommet, er gjennomarbeidet, skulpturell og konstruktivistisk, sier han.

Tegning går aldri ut på dato
Kritiske røster hevder at tegning er hypet, og innehar samme posisjon i dag som fotografi hadde på 1980- og -90-tallet. Schröder ser det som positivt at så mange yngre kunstnere bruker tegning som et selvstendig kunstuttrykk, ikke kun som en del av den kunstneriske forprosessen. Altmann hevder at tegning ikke kan hypes for mye:
– Jeg tror det handler om selvtillit, vist ved at Tegneforbundet har laget fem biennaler og nå utvidet. Det er umulig å hype tegning for mye, fordi det er relatert til så mange kunstneriske sjangre. Tegning er mangefasettert, og har en avgjørende betydning for alle andre kunstneriske medier.