• Per Kroghs fresker i Fysikkbygningen ved UiO.

TEMA - Offentlig kunst og den digitale horisonten

Av: Eirik Newth

Publisert:

Utgave: 3/2010

Del: 

De fleste av oss har et forhold til Rolfsens og Sørensens utsmykning av Oslo Rådhus’ store hall, om ikke annet så fordi den er på TV hver 10. desember i forbindelse med Nobelprisen. Men jeg har til gode å møte andre som bryr seg om Per Kroghs praktfulle fresker og glassmalerier fra 1938 i inngangspartiet til Fysikkbygningen på Universitetet i Oslo.

For meg står det som et talende eksempel på det grunnleggende kommunikasjonsproblemet som preger mye av kulturformidlingen idag, ikke minst kunst i det offentlig.

Problemet er ikke nødvendigvis at informasjon om dette og andre verk mangler. I liket med mange andre kunstforvaltere har UiOs kunstsamling laget en nettpresentasjon, men for å finne den må man skrive «krogh fysikkbygget» i Google. Det forutsettes altså at brukeren på forhånd vet hva hun er ute etter.

Selv om nettet har redusert formidlingens tekniske produksjonskostnad dramatisk, har det ikke endret grunnpremisset for utadrettet virksomhet: Vil du ha et stort publikum, må du være synlig for flertallet som ikke vet hva det går glipp av. Og her viser tallene at kulturlivet lykkes dårlig på nettet.

Norske kulturinstitusjoner glimrer med sitt fravær på alle lister over de mest besøkte nettstedene i Norge, og ser man på de stadig viktigere sosiale nettmediene, som Twitter og Facebook, er bildet det samme. Jeg blir ikke flattert, men forstemt av at nesten fire ganger så mange følger meg på Twitter enn som følger Nasjonalmuseet.

Ingen skal påstå at det er lett å nå fram på nettet. Vi lever i en fragmentert medieverden som har marginalisert mye tradisjonell kulturformidling, jamfør oppsplittingen av NRKs tilbud i «folkelige» og «smale» kanaler, og Dagbladets tabloidisering de siste tiårene. Men mange års erfaring i kultursektoren har lært meg at dette også bunner i en grunnleggende holdning til nettformidling.

Besøker man nettstedet Koro.no, hvis formålsparagraf er «å stimulere til økt interesse for kunst i offentlige rom», får man den samme følelsen av å lese en digitalisert papirkatalog som når man besøker nettsiden til et forlag eller galleri (med ett unntak, som jeg kommer til senere).

KOROs målsetning om å «tilrettelegge for møter med den produserte kunsten på gode måter og å føre en diskusjon om hva kunsten gjør i møtet med bygg, mennesker og samfunn» er det ingen ting å si på. Men så lenge disse møtene og diskusjonene avgrenses til etablerte, fysiske arenaer vil formidlingen ikke bare bomme på store grupper, men sannsynligvis svekkes over tid.


Hvorfor bør vi formidle?

Det siste tiåret har vi sett den største endringen i mediebruken siden fjernsynet kom til landet. Fra 2000 til 2008 ble bruken av internett mer enn tredoblet, og blant mediebrukere under 45 er nettet nå det nest største mediet etter fjernsynet. Brukskurven peker fremdeles bratt oppover, og vil ventelig få et nytt kraftig løft etterhvert som smarttelefoner putter internett i hvermannsens lommer.

Den som ikke har en god strategi for synlighet på nettet, kan oppleve å bli mindre synlig i årene som kommer. Nettbibliotekaren Brewster Kahle, som leder det kulturhistoriske prosjektet archive.org, snakker om den «digitale horisonten». Han påpeker at innhold som ikke er synlig på nettet, i økende grad vil falle ut av bruk. Mye av kulturarven står i fare for å forsvinne under den digitale horisonten.

Vår kollektive hukommelse er kort, og det skorter ikke på innhold som kan fylle tomrommet etter usynliggjorte kulturuttrykk. Kulturfeltet har i dag utviklet et «horror vacui», der en mangel på et profesjonelt tilbud uvegerlig vil bli fylt av amatører. Skribenten Clay Shirky tilskriver dette fenomenet «cognitive surplus», et overskudd av tankekraft og kreativitet som dannes i det høyt utdannete, teknologiske fritidssamfunnet. Overskuddet har omskapt gårsdagens kulturkonsumenter til prosumenter - produserende konsumenter.

Det avspeiler seg tydelig i forskningen, som viser at flertallet av nettbrukere også bidrar med eget innhold. Når typiske prosument-arenaer som YouTube, Wikipedia og Blogger er blant de mest besøkte verden over, er det et hint om en fremtid der det vil være fullt mulig å leve et rikt kulturliv med et minimum av kontakt med profesjonsutøvere.

Hvor galt det kan gå når tradisjonsrike aktører ikke henger med, viser skjebnen til Store norske leksikon. På bare fem år ble den tidligere bærebjelken i forleggeriet utkonkurrert av det prosumentskapte Wikipedia, og da eierne endelig skjønte tegningen var det for sent til å redde det.

Den gode nyheten er at samspillet mellom brukere og medieteknologi hele tiden genererer nye muligheter. Og de ovennevnte smarttelefonene er i ferd med å gi formidling av profesjonell kunst i det fysiske rom en historisk sjanse.


Når nettet flytter ut i det fysiske rom

På Koro.no finner man en forsmak på fremtiden. Øverst til venstre på nettsiden vises et lite kart over Norge, med påskriften «Kunst på kartet». Klikker man på det, dukker det opp fylkeskart med et lite antall markører som igjen fører til nettutstillinger av eksempler på offentlig utsmykning.

Dette er et enkelt eksempel på bruk av posisjonsbasert formidling, som blir en av de viktigste teknologitrendene det kommende tiåret. Dagens smarttelefoner har innebygd GPS og kontinuerlig nettforbindelse, med den følge at informasjon som tidligere ble innhentet på hjemmedatamaskinen nå er tilgjengelig overalt, om nødvendig tilpasset brukerens geografiske posisjon.

Google Maps, som finnes for alle slags datamaskiner og smarttelefoner, viser hvor godt det allerede fungerer. Hjertet i kartet er søkefeltet, og om man skriver f.eks. «oslo kunst» der, dukker det opp en liste på mange hundre kulturtilbud. For hvert treff finnes det pekere til mer informasjon, brukeranmeldelser og fotografier. Smarttelefonen er allerede i dag en bedre veileder til Oslos kulturliv enn mange reiseguider.

De største svakhetene ved tilbudet er at det ikke er turistvennlig («oslo art» gir færre og dårligere treff), og at det ikke ser ut til å være mulig å finne offentlige utsmykninger på denne måten. Selv om Koro.no bruker Google Maps som utgangspunkt for sitt kart, er situasjonen nok en gang den at brukerne på forhånd må vite hvor de skal gå, for å finne det de trenger.


Bruk brukerne

Svaret på denne utfordringen er å gjøre informasjon om kunst i det offentlige rom tilgjengelig i en form som gjør kunsten søkbar og synlig der nettbrukere ferdes. Utgangspunktet må være en nasjonal kartlegging av det som faktisk finnes. Det handler både om å konsolidere informasjon som allerede ligger på nettet, og å besøke og legge inn informasjon om dårlig dokumenterte verker.

All informasjon som fremskaffes på denne måten, bør gjøres fritt tilgjengelig for dem som ønsker å bruke den. Det er ingen tilfeldighet at amerikanske selskaper fører an i det nye mobile informasjonsfeltet – der har det vært offisiell politikk i en årrekke å frigi offentlige data for viderebruk.

Det dreier seg ikke bare om konvensjonell kartinformasjon. Library of Congress bruker f.eks. fotonettstedet Flickr til å formidle historiske bilder i stor skala. Slik øker man sjansen for at bildene blir sett ved å gå via et av verdens mest populære nettsteder, samtidig som man får hjelp av brukerne til å merke opp (tagge) og kommentere fotografiene som legges ut.

Utover den grunnleggende kartleggingen av offentlig utsmykning, er det urealistisk å vedlikeholde et bredt formidlingstilbud med en konvensjonell produksjonsmodell. På et eller annet vis må man engasjere prosumentene til å bidra, slik de så gjerne gjør i andre sammenhenger.

Teknologien gir god drahjelp her. Såkalt «geotagging» eller integrering av posisjonsdata er i ferd med å bli standarden på smarttelefoner og kameraer. Dermed blir det stadig lettere å produsere informasjon om verker i det fysiske rom, det være seg i form av bilder eller kommenterende tekster.

Prosumenten er amatør i ordets opprinnelige forstand. Motivasjonen for å bidra gratis til nettsteder er ytterst sett glede - som i vår tid gjerne understrekes av at man kan se resultatet av innsatsen umiddelbart. For å dra nytte av dette trengs en infrastruktur – et nettsted i kombinasjon med programvare til smarttelefoner – som gjør det lett å finne kunst og bidra selv. For å sparke igang interessen for et slikt prosjekt kan man arrangere en nasjonal konkurranse: Hvem kommer med det beste bidraget til den store norske kunstbasen?


Nettet: kulturpolitikkfri sone

Selv om dugnadsånd senker kostnadene, vil det trenges offentlig støtte i de fleste ledd. Erfaringene viser at støtte til innholdsproduksjon på nettet har vært mye mindre vellykket enn støtte til analoge kulturuttrykk. Litt spissformulert kan man si at statens viktigste bidrag til våre nettvaner så langt har vært satsingen på utbygging av bredbånd. Lærdommen vi bør trekke av dette er ikke at kulturpolitikken stopper ved skjermen, men at den må foregå på nettets premisser. Det handler først og fremst om å slutte å se på nettet som et medium, og bruke det som det det faktisk er: En infrastruktur for sosial interaksjon og kreativ utfoldelse.

For å lykkes med dette, trengs det støtteordninger med et pragmatisk forhold til søkermassen. Jeg noterer meg med interesse at kulturministeren i et innlegg i Morgenbladet nylig, lufter tanken om en nettleksikonstøtte som er åpen for alle aktører, implisitt også amatørene i Wikipedia-miljøet. Det er et tegn på at man har begynt å tenke i interessante baner i departementet.


Etterlyst: pragmatisme

Visjonen er i grunnen enkel. Om fem år bør jeg kunne stå hvor som helst i Norge, starte en kunst-applikasjon på telefonen og få vite om kulturopplevelser i rimelig avstand, som jeg ikke ante at jeg ønsket meg. Norge har pengene, teknologien og den brede kulturinteressen som kreves for å lykkes med dette.

Det som mangler for øyeblikket, er en nødvendig holdningsendring på alle nivåer. Kulturlivet og de bevilgende myndigheter må simpelthen ta inn over seg Deng Xiaopings berømte devise: «Det er likegyldig om katten er svart eller hvit, bare den fanger mus.» Om en digital kulturpolitikk skal ha gjennomslagskraft, er pragmatisme tvingende nødvendig.