I øyeblikket 3/2010

Av: Sissel M. Bergh

Publisert:

Utgave: 3/2010

Del: 

Jason Havneraas. Aktuell med separatutstillingen på Fotogalleriet.

– Du skal ha din første separatutstilling på fem år. Hva har du jobbet med?
– Jeg har arbeidet med en antroposofisk landsby i utkanten av Trondheim. Det har vært en langsom prosess å komme tett innpå og være observatør på innsiden. Jeg vokste selv opp i en Camphill-landsby i England og har fortsatt et nært forhold til dette samfunnet. Selv om bildene mine er av mennesker med psykisk utviklingshemming, er de likevel selvbiografiske på sett og vis.

– De fotograferte står kledd opp i kostymer. Arbeider du med iscenesettelse?
– Forholdet mellom fiksjon og realitet interesserer meg veldig. De er både iscenesatt og seg selv. Bildene er ofte tatt i forbindelse med festivaler eller teateroppsetninger. Det er ikke jeg som har kledd dem opp. Jeg vil ikke at bildene skal gi svar, men vil heller bevare undringen man får når man ser dem. Derfor er forholdet mellom bildet og tittelen viktig. Titlene er ikke direkte koblet til bildene, men er mer et uttrykk for hva jeg har hatt i tankene når jeg tar dem.

– Hva er det du forsøker å gjøre?
– Jeg er opptatt av tid og repetisjon. Det kan virke som om alt gjentar seg selv. Kanskje jeg kan si at jeg ser på fortiden og repeterer den gjennom filteret av nåtiden. Det er et forsøk på å gjenskape eller fange det perfekte øyeblikket. Jeg vet ikke om jeg noensinne kommer til å bli ferdig med å fotografere disse antroposofiske samfunnene. Det får tiden vise.

– Hvilke kunstpolitiske problemstillinger irriterer deg mest i norsk kunstliv?
– Det høres kanskje helt lamt ut, men: komiteer! I Trondheim er kunstmiljøet så lite at alle må trå til. Det har vært så mange diskusjoner om kunsthall, og diverse symposier om ditt og datt. Jeg er så lei av å måtte bruke tid til å sitte i diverse komiteer og ta del i gruppeinitiativ, uten å få betalt for det. Det beste en kunstner kan gjøre er å fortsette å lage arbeider. Det har i alle fall fungert for meg de siste to årene.

– Og hva setter du mest pris på?
– Penger! (Ler.) Det er virkelig gode stipendordninger i dette landet. Norge er det beste landet å være kunstner i! Jeg har fått et treårig arbeidsstipend og det å få slippe å tenke på hvordan man skal få livet til å gå rundt, og bare konsentrere seg om arbeidet, er helt fantastisk. Og så må jeg si at kunstnersamfunnet, i hvert fall i Trondheim, er ganske tett. Folk hjelper hverandre. Det er veldig bra.

– Hvilken utstilling har gjort sterkt inntrykk på deg i det siste?
– Faktisk er det en jeg ikke rakk å se, men bare kjøpte katalogen til! «The sacred made real» på National Gallery i London i fjor. Jeg ble dypt fascinert av disse spanske 1600- og 1700-talls trefigurene som er malt så realistisk med sår, negler og hudtoner. Modellene til disse Maria-, Jesus- og helgenfigurene er hentet rett inn fra gata. De ser ut som spanjoler av i dag. Det fikk meg til å tenke på forholdet mellom historie og nåtid, realisme og fiksjon.

– Er det noen kunstnere du er spesielt opptatt av?
– Jeg er ganske opptatt av Werner Herzog. Han har et sånt driv. Ingen oppgave er for stor for ham. Det er interessant at han bringer fiksjonselementer inn i dokumentaren. Foruten ham vil jeg nevne flamske renessansemalere som Rogier van der Weyden og Jan van Eyck. Jeg liker at de bruker vanlige mennesker som modeller og at de bygger opp arkaiske tablåer.

– Hvilke andre kulturelle uttrykk interesserer deg?
– Jeg leser mye, ser film og går på utstillinger. Teater interesserer meg ikke, faktisk. Det må være fordi jeg ble tvunget til å se Shakespeare som liten. Teateret utspilte sin rolle idet filmen ble oppfunnet. Ellers vil jeg si at konseptet reality-tv er veldig interessant. Vanlige folk forsøker å iscenesette seg selv slik de ønsker å bli sett, for så å bli klippet og formet av tv-selskapet til noe annet. Mediet i seg selv er veldig sterkt.