• Nomeda & Gediminas Urbonas, Guggenheim Visibility Group, Lithuania, Slow TV, KiT: Edi(ta)ble Museum, 2010.

    Dag-Arve Forbergskog

Faking it

Av: Sissel M. Bergh

Publisert:

Utgave: 3/2010

Del: 

Art is either plagiarism or revolution, or: Something is definitely going to happen here er tittelen på Bik van der Pols verk for biennalen «Manufacturing Today».

Avdeling for arkitektur og billedkunst ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) og Kunstakademiet i Trondheim (KiT) satser stort med dette femårige forsknings- og utstillingsprosjektet, som har utgangspunkt i kunstutdanningen.

Art is either plagiarism or revolution, or: Something is definitely going to happen here er tittelen på Bik van der Pols verk for biennalen «Manufacturing Today». Avdeling for arkitektur og billedkunst ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) og Kunstakademiet i Trondheim (KiT) satser stort med dette femårige forsknings- og utstillingsprosjektet, som har utgangspunkt i kunstutdanningen.

Van der Pols verk består av to filmer som projiseres parallelt: Den ene er et øvingsopptak med et veldig, veldig ungt pønkband fra Trondheim – i full Sexpistol-mundur. Den andre er fra en byggeplass i Beograd som egentlig skulle blitt Revolusjonens plass en gang på 1960-tallet. Å herme etter tidligere frontløpere kan gi et skinn av selv å være i forkant. Hm, hvor foregår egentlig revolusjonen nå?


Fra kunstutdanningene

Biennalen skal sette Trondheim på samtidskunstkartet gjennom å fokusere på yngre kunstnergenerasjoners arbeidsmetoder. De har valgt å invitere internasjonale kunstnere, som også er lærere ved kunstutdanninger rundt om i Nord-Europa. Flere av verkene som presenteres er laget av, eller i samarbeid med, nåværende og nyeksaminerte kunststudenter.

Kurator Cristina Ricupero ønsker å initiere en «kritisk debatt om samspillet mellom samtidskunst, kunstutdanning og samfunnet i sin helhet.» Hvordan kan kunsten unngå instrumentalisering fra marked og stat, spør hun videre. Finnes det en sosial rolle for kunstneren utover det å være en produsent for kulturindustrien? Ricupero mener at ved å fokusere på utdanning går de inn i politiske kjernespørsmål om hvordan institusjoner former samfunnet.


Relasjonell estetikk

Rett ved inngangspartiet presenter Susan Kelly en rekke arbeider laget av og med studenter fra Goldsmiths University of London. I videoen Faking it, som tar utgangspunkt i en realityserie med samme navn der deltakere skal agere innenfor yrker de ikke har, blir kunststudenter intervjuet om ekthet, ærlighet og løgn. De forteller om simulasjon, iscenesettelse og om ulike strategier for å lykkes som kunstner. Ordene sklir, blir til fraser og står igjen som tomme skall.

Unknown Society Project av Milica Tomics er en studie av Finlands kunstscene, oppramset og skriblet med tusj langs veggene. Det står noen kunstteoribøker, med særlig vekt på postmodernisten Rancière i en hylle rett ved en kopimaskin. I tillegg får vi se en videodokumentasjon av Tomics workshops med finske kunststudenter som prater i vei inne i kroken. Dette er en slags sosiologisk studie uten klar retning og konklusjon, som er lite inviterende for utenforstående.

Et Guggenheim Museum skal stå ferdig i Vilnius i 2011. Nomeda og Gediminas Urbonas undersøker følgene av en slik ekspansjon østover i The Guggenheim Visibility Study (GVS) gjennom flere humoristiske stunt. Men presentasjonen av GVS greier ikke helt å løfte seg utover artigheter. De overfører problemstillingen til Trondheim og foreslår en spiselig versjon i et tradisjonelt og miljøvennlig materiale: En Guggenheim-modell i vafler som lages underveis i utstillingen.

For å vise hva Trondheim faktisk har å tilby, har Simon Harvey laget en alternativ guidebok med byens tilbud, dens mangler og skyggesider. Du kan studere kart og lese mer om byen inne i en liten rød hytte («but why does so few enjoy it?»).

Det er populært å lage bok. Sarah Walters har initiert og produsert Tracing the borders som består av e-postkommunikasjon mellom kunststudenter fra de involverte land. Da er det jo bra at statsarkivet er rett ved siden av og kan ta vare på den i etterkant. Mer morsomt er Martin Le Chevalliers bokprosjekt Failed students guide som er en hyllest til berømte autodidakte, sent blomstrende, glade amatører og tilbakeholdne genier.

Det kan virke som om dagens lærerkrefter ved Nord-Europas kunstakademier er 1990-tallets relasjonelle estetikere. Kunstneren bør helst være sosiolog, legge lite vekt på visualitet, og ha en kritisk innstilling til kunstsystemet. Men hva er det egentlig som skjer når denne posisjonen har gått fra en outsiderposisjon til å entre institusjonenes makt-sentrum?


Sanselighet

Den formalistiske responsen fra Eva Grubinger og hennes skulpturklasse virker, utrolig nok, befriende. Stillheten i den svarte stoffveggen hvor former buler ut, gir et lite pusterom. Five serbs tar utgangspunkt i utstillingsstedets dystre historie: Den gamle ubåtbunkeren Doras dype vegger er flere krigsfangers evige grav. Verkets tilbaketrekning til studier i farge, form og tekstur stritter i mot kuratorens instrumentalisering og gir sitt eget svar på motstand.

Et annet verk som stritter imot i sin sanselighet, er Leandro Cardoso og Matt Lewis’ Political Chants for the Future oppe i den lange torpedohallen. Høytalere er plassert langs taket og gir en fysisk foruroligende fornemmelse av å være midt i en konfliktsone. Fragmenter av stemmer fra demonstrasjoner og rockekonserter (?) er blandet med lyden fra helikoptre som letter og passerende fly.


Lite inviterende

Kurators og NTNU/KiTs valg: å sette kunstutdanning i fokus, er lite inviterende for et utenforstående publikum. Temaet hjelper ikke fram kunstens legitimitet som redskap for refleksjon over menneskelivet, historien og samtiden. Visst er det både fint, flott og motebevisst å initiere til kritisk debatt, men da må man våge å stille spørsmål ved egne føringer og være villig til å gå publikum i møte.

Kunstutdanningen, som logrer for de til enhver tid toneangivende kunsttrender, er uansett ikke friere enn resten av samfunnsorganismen. Vi liker bare å tenke på den som det. Den virkelige kritikken foregår et annet sted.

Den danske kunstneren Jens Haaning har med to verk på «Manufacturing Today». Det ene er et veggmaleri med svære, meterhøye bokstaver: «NORGE» står det, og det overdøver alt. Det andre skal visst være en klokke som viser Afghanistans tidssone et sted der inne. Mulig det er en askeunnskyldning for det, men selve klokken kan umulig være der – for jeg har lett. Afghanistans tid er ikke en del av oss, her og nå.