• Mark Wallinger: According to Mark, 2010.

    Vegard Kleven

un-mark

Av: Synnøve Vik

Publisert:

Utgave: 3/2010

Del: 

Skal vi tro Mark Wallinger er kollektivitet virkelig, mens individualitet er umulig. Heller ikke vi vet hvem vi er.

Den første presentasjonen her i Norge av den prisvinnende briten, fremstår skreddersydd for Kunstnernes Hus og dets to overlyssaler. Suverent fremstilles uklare grenser mellom individ og kollektiv. Strukturene som ligger til grunn for hvordan vi samler oss om noe – og sjalter ut noe annet – synliggjøres i form av motsetninger og forbindelser.

Utenfor Kunstnernes Hus henger det et skilt der det står: «UN». Dette leder umiddelbart tankene til FN, en komplisert kontrollinstans som forener og skiller, og som er skapt for å fremme frihet. Samtidig viser UN til den engelske forstavelsen «un-» som avviser og impliserer en ikke-identitet. Det er i spillet mellom det samlende og splittende Wallinger plasserer seg. Og som en parallell til dette motsetningsparet er utstillingen delt i en drømmeverden, overvåket av et grønt trafikklys, og en virkelighet overvåket av et rødt.

Religion er maktinstitusjon og kontrollinstans i My name is Legion. Verket peker på relasjonen mellom eiendom og identitet, noe også According to Mark gjør, der hundre ulike stoler rettes, som i tilbedelse, mot det gyllne snitt. Det roterende paveportrettet I Am Innocent viser tematikken mer åpenbart. To blomsteroppsatser i Double Still Life viser til begravelsen, et sted vi samles i fellesskap for å ta avskjed med en felles kjær – i dette tilfellet individualisten Wallinger. Han viser seg blant annet i malerier av bokstaven «I» i serien Self Portraits. Ordspillet mellom «I» og «eye» viser til hvordan jeget først oppstår i fellesskapet i de andres blikk.

I videoen The Magic of Things tar tingene menneskenes rolle og spiller ut sin egen agenda. Vi er våre handlinger, våre ting og våre symboler. I forlengelsen av dette kan vi se de sovende menneskene på offentlige transportmidler som frigjorte i The Unconcious. Bevisste og ubevisste valg spiller inn når vi velger hvem vi vil være og hvilke symboler vi omgir oss med. Noen ganger får det personlige følger, som i videoserien Landscape With Fall of Ikaros, der menn som forsøker å mestre nye elementer ender med knall og fall. Andre ganger får det mer omgripende konsekvenser, som i lysbildeserien The Nightmare of History, der vi får se historiske institusjoners baksider: kolonialisme, en byste av Hitler og en scene fra FNs beskyttende og avgrensende grønne linje på Kypros.

Individet eksisterer ikke uten publikum. I et hjørne leser jeg John Clares dikt, skrevet da han var innlagt på sinnssykehus: «I am: yet what I am non cares or knows». Utstillingen viser oss både verden og enkeltmennesket Wallinger, uten at vi kommer nærmere en kjerne i noen av dem.