• Roee Rosen: Justine Frank og Fanja Hissin, 1938. Anonym fotograf.

Engler og demoner

Av: Synnøve Vik

Publisert:

Utgave: 3/2010

Del: 

Utstillingen «Stop Making Sense» består av verk av ni kunstnere som bor og arbeider i Israel. De har bakgrunn fra Europa, Maghreb, Midtøsten og Palestina, og fire av dem er palestinere med israelsk statsborgerskap. Kunstnerne tilhører den radikale venstresiden, flere er israelske dissidenter. Likevel har utstillingen mottatt massiv kritikk og boikott.

Utstillingen ønsker å problematisere identitet og vårt bilde av mennesker i Midtøsten, og det lykkes den med. Men samtidig påtvinger den kunstnerne rollen som representanter for nettopp de identitetene som de vanskeliggjør. Samtlige verker har sosiopolitiske referanser, de berører allmenne tema og problemstillinger, og likevel er få åpenbart politiske. Den naive utstillingstittelen oppfordrer til å stille spørsmål ved vår oppfatning av situasjonen, men fremmaner også det håpløse og meningsløse ved konflikten, i skarp kontrast til utstillingens påståtte apolitiske agenda.

Det første verket fremstår som en parodi på den kritiske mediedekningen utstillingen allerede har fått. Roee Rosens video Two Women and a Man og Justine Frank har allerede skapt polemikk i Israel. Justine Frank er historien om en fiktiv jødisk-belgisk kunstner, og vi får se oversetteren (Rosen selv) av Franks selvbiografi fortelle om kunstneren og mottagelsen av henne som kunstner, blandet med klipp fra polemikken i kjølvannet av Rosens egen utstilling «Live and Die as Eva Braun» der han stiller spørsmål ved kollektive minner knyttet til Holocaust. Utstillingen skapte sterke reaksjoner og boikottoppfordringer i Israel. Parallellen til mottagelsen av «Stop Making Sense» er åpenbar.

I samme sal vises Dafna Shaloms film Yamim Noraim #3 som tematiserer tidsaspektet i relasjon til identitet og kulturelle parametre. På subtilt vis fremviser verket dannelsen av «oss» og «dem». Hila Lulu Lins heller intetsigende serie abstrakte silketrykk står i stum kontrast, og katalogtekstens poetiske babbel er dessverre ikke med på å åpne dem for betrakteren.

I neste sal møtes vi av Jumana Mannas åpne portal Come To Rest. En énveis svingdør er smeltet ned og åpnet: man kan passere ufortrødent gjennom dens myke utføring, begge veier, slik Palestinerne ikke kan gjennom de israelske grensegangene. Nina Peregs Bad Luck, Tel-Aviv, Israel er en serie fotografier fra Tel Avivs nattemørke gater, hvor katteøyne lyser opp. Scenene er mer urbane og universelle enn stedsspesifikke. Likeså med hennes andre verk: Den urovekkende lyden fra And Melancholy, Tel-Aviv, Israel følger meg gjennom utstillingen, og viser seg å komme fra et kamera som Pereg har latt falle fra taket av bygninger der hun selv har bodd, og som brutalt lander på asfalten.

I den siste salen møtes eldre arabisk og yngre vestlig kultur i David Adikas kontrasterende fotoserie. Bülent Ersoy er et klassisk eksempel på israelsk populærkulturell estetikk. I Untitled, Nazareth A og Untitled, Nazareth B henger arabiske tepper til lufting som svaiende identitetsmarkører, og reklameplakaten med Arnold Schwarzenegger i The Body Builder er en morsom appropriasjon og kontrastering av kulturelle uttrykk. Hanna Farah-Kufr Birims Footnotes er en mer unnselig serie mindre fotografier av direkte og mer diffuse skader: piggtråd, en død katt, en eksplosjon, og en blodig solnedgang. Videoarbeidet The Truth runder av og oppsummerer utstillingen på en fin måte: De palestinske kunstnerne Scandar Copti og Rabih Bouchary stiller her spørsmål ved historien knyttet til Jaffas arabiske fortid, og denne kulturens plassering i Israels nåtid. Sannhet er ikke nødvendigvis synonymt med virkelighet, viser det seg.

Boikott krever kommunikasjon for å ha en funksjon. Ved seminaret Stop Making Sense 19.mars, hvor temaet var identitet og tilhørighet, satt fire israelske teoretikere, kunstnere og kuratorer i panelet. Men seminaret ble brått avbrutt etter kritiske spørsmål fra salen. Både i utstillingskatalogen og i debatten som har foregått i mediene i etterkant av seminaret, avviser kurator Marianne Hultman at hun har en politisk agenda med utstillingen. Hultman vil ha fokus på kunsten, men norske kunstnere ber israelske kunstnere om å ta stilling i Israel-Palestina-konflikten. Et slikt krav synliggjør Gaza og Vestbredden for det norske publikummet. Hvilke deler av virkeligheten vi vektlegger er et politisk og et estetisk spørsmål.

I mottagelsen av utstillingen «Stop Making Sense» har alle Israels jøder blitt sett på som bærere av den samme holdningen til konflikten. Likevel er det umulig å glemme at siden 2000 har forholdstallet mellom palestinske og israelske ofre i konflikten vært 6:1. Men kanskje krever en endring av dette en endring av oss selv, og av vårt eget blikk?

«Engler fins ikke», sa Georg Johannesen i diskusjonen om boikott av Sovjet i 1957. Men verden fins. Utstillingen «Stop Making Sense» viser oss ingen engler, men heller ingen verden.