• Victor Lind: Gartneren, 2010

«Her lå Syversens Gartneri»

Av: Johanne Nordby Wernø

Publisert:

Utgave: 3/2010

Del: 

Victor Lind er like gammel som krigen. Som åpningsdato for utstillingen på Lautom valgte han seg 9. april. Tematikken har ikke vært til å ta feil av i de siste femten årene av kunstnerskapet hans: krigen, oppgjøret etter den, og spesielt frifinnelsen av politiinspektør Rød.

NS-mannen Knut Rød er med i miksen denne gangen også. Men utstillingen er i hovedsak komponert rundt en annen, mindre kjent aktør fra førtitallet, en gartner fra Carl Berner som smuglet flyktninger til Sverige i hopetall. Gartneren, et svarthvitt-fotografi som viser Rolf Syversen i drivhuset, er utstillingens omdreiningspunkt, et stillferdig stormens øye blant de andre, større og mer fargerike verkene. For øvrig har Lind brukt både lyd, maleri, tekst, tegning og skulptur i en utstilling som på godt og vondt har noe så sjeldent som et krystallklart budskap.

Man må, uten dermed å bli kjedsommelig historisk-biografisk, kunne nevne Linds bakgrunn. Han ble født i 1940 av en jødisk mor. Faren utvandret til New York i 1927 og møtte moren i Greenwich Village, og hun ble med ham tilbake til Norge. Foreldrene var fattige kunstnere på en tid da det ikke blinket noe håp om treårige arbeidsstipend i horisonten. Denne førstehåndserfaringen med sosial nød kan ha gjort Lind tilbøyelig til å la reell urett – den virkelige, politiske verden – være drivkraft for og innhold i det kunstneriske. Lind er først politisk og deretter kunstner. I dag er førtitallets forbrytelser mot norske jøder et hovedmotiv for ham; på syttitallet var det kunstnerkollektivet GRAS, et voldsomt kunstpolitisk engasjement og mange verv. Han var for eksempel, som han nevnte da vi tilfeldigvis befant oss på Lautom samtidig en søndagsettermiddag i april, den første redaktøren for bladet du nå leser.

To svære monokromer, en gul og en rød, er malt rett på veggen, og gjenskinnet farger det hvite rommet med ulik styrke etter hvor sola står i lokalet. Det «blå» i utstillingstittelen peker til vinduskarmen, der blå fioler står tett, tett sammen i potter og utgjør en myk og levende horisontal monokrom, pen å se på, lett å ødelegge.

Det «røde» i utstillingstittelen hinter ikke bare til Rød, men også til den jødisk-amerikanske, abstrakte ekspresjonisten Barnett Newmans serie Who’s afraid of red, yellow and blue? fra siste halvdel av sekstitallet. Og Lind har brukt denne tittelen før. Hans kjente, bevegelige installasjon av hundre taxier nedover Kirkeveien i Oslo (Contemporary Memory: I’ll bring you home, 1998) ble re-presentert på video i et nytt verk i 2003 under tittelen Contemporary Memory: Who’s afraid?. Verkene løper stafett med hverandre, temaene videreutvikles.

Eller gjør de det? Er det tvert imot en steil terping vi er vitne til? Den historiske gestalten Lind har angrepet i verk etter verk de siste femten årene, er NS-mann og politiinspektør Rød (1900-1986). Med taxistuntet tok Lind for seg deportasjonen av norske jøder i 1942, som Rød ledet, men som han likevel ble frikjent for i retten, etter krigen. Den lille skulpturen av Rød, som Holocaustsenteret stilte ut i 2006, videreførte den ilske debatten etter taxiparaden. Denne gangen, på Lautom, møter vi gammelnazistens historie i lydform, i verket Georg Fredrik Rieber-Mohn – et bearbeidet opptak av advokat Rieber-Mohns gjentatte forsvar av Rød.

Noen typer kunst lar seg nesten ikke anmelde. Trumfkort-temaer som aids og Holocaust parkerer kritikken. Det som er takknemlig materiale for debattredaktøren, er urettferdig mot kunstkritikeren. Skal jeg likevel prøve, synes jeg verkene er litt for rasjonelt utskåret. Her er bedrøvelig få gliper å titte inn i på egen hånd. Alt er passelig poetisk gestaltet, passelig symbolsk, ligningen går opp. Det er kanskje fordi disse kvalitetene er hakket mindre forstyrrende i offentlige utsmykninger at jeg mener Dette er et fint sted, et forprosjekt presentert i tekst og bilder, er utstillingens beste element. Her foreslår Lind, i samarbeid med kurator Per Bj. Boym og arkitektkontoret Snøhetta, at det oppføres et minnesmerke med utsiktsplatå og stjernekikkert der Rolf Syversens gartneri en gang lå.