• Stephen Vitiello: Wind in the trees, 2005.

    Bergen Kunsthall

Sonisk mangfold

Av: Lill K. Stensrud

Publisert:

Utgave: 3/2006

Del: 

Til tross for økende aktivitet innen lydkunstfeltet, oppleves kunstformen fortsatt som relativt marginal. Takket være ildsjeler, som kunsthistoriker og (co)kurator for utstillingen, Steinar Sekkingstad, gjøres vi bevisst den hybride lydkunstsjangeren som kunstform.

«Sonic Presence» i Bergen Kunsthall er et samarbeid med den parallelt løpende samtidsmusikkfestivalen Borealis og består av fem lydinstallasjoner. Felles for installasjonene er at de alle er tiltenkt utstillingsformatet, noe som tydeliggjøres i kunstnernes konsekvente bruk av rom. Hver lydinstallasjon er tildelt et eget rom, ett avgrenset område for hvert av verkene uten at de lukkes inne bak stengte dører. Lyd- og videoinstallasjonen Night Canoeing fra 2004, laget av det canadiske kunstnerparet Janet Cardiff og George Bures Miller, er i denne sammenheng gitt mest privatliv. I et lite avlukke der tilskueren må forbi en lang, tung gardin som fungerer som en dør, inviteres vi til å sette oss ned på en benk i et mørkt rom og iaktta en kanotur. Fra vår tildelte benkeplass dras oppmerksomheten mot en tv-skjerm på veggen flankert av to høyttalere. Tilskueren suggereres inn i et amatørmessig opptak av en padletur hvor videokameraets linse blir vårt øye. En lommelykt fra båten lyser vei på den tilsynelatende urovekkende ferden. Et trolsk landskap med konturer av tett skog langs vannkanten gir klaustrofobiske fornemmelser mens døde kropper av gamle trær omgir oss i vannet. De repeterende, rytmiske padleslagene intensiveres med mer brutale åretak, da vi hører stemmen til en mann og en kvinne (Cardiff og Miller): «Thought I heard something» – «There is people here».
Cardiff og Miller spiller som alltid på de samme forføreriske strengene; surrealistiske, flyktige narrativer med tilskueren dratt inn i psykologiske spill, men dessverre slår ikke tonen helt an i Night Canoeing. Jeg må si meg enig i de siste års kritikk av duoen Cardiff og Miller, nemlig at poesien uteblir til fordel for polert teknikk og kalkulert spill. Wind in the Trees fra 2005 av amerikanske Stephen Vitiello er den første lydinstallasjonen vi opplever på vei inn i utstillingen. Installasjonen er imidlertid uten lyd av den hørbare sorten. Lyden er visuelt tilstede i form av tolv skulpturelle høyttalermembraner hengende i en bølgeformasjon. Høyttalermembranene beveger på seg i ikke-synkrone og skiftende bevegelser og sender ut lyd, men lydfrekvensen er for lav (mellom fire og tolv hertz) til at mennesker kan oppfatte den. Den ambivalente forventningen i det å se disse høyttalerne uten å høre lyden er en aktuell kommentar til lydkunstens heterogenitet og kunstformens varige utstillingsproblematikk. En lydinstallasjon uten tittel av islendingen Finnbogi Pétursson er på et så høyt støynivå at man kan komme i fare for å tro at Vitiellos lydløse installasjon ikke er lydløs, og hele poenget til Wind in the Trees bortfaller i så tilfelle. Peturssons bidrag er laget spesielt til «Sonic Presence» og er en lydinstallasjon med vann og lys. To firkantede bokser plassert overfor hverandre i rommet projiserer vakre lysformasjoner på veggen. Boksene belyses fra innsiden og lysformasjonene på veggen skapes gjennom bevegelse i en vannflate inne i boksen. Midt i rommet er to høyttalere plassert, hvor en påtrengende lyd gjennomborer kroppen og gir en sterk fysisk opplevelse. Lyden er basert på to svært ulike sinusrytmer og når disse treffer hverandre skapes enorme lydfriksjoner.
I stor kontrast til Peturssons lydbidrag er østerrikske Bernhard Langs flerkanals lydinstallasjon Schwartze Bänder (2005), det nærmeste vi kommer vestlig kunstmusikk. Lang er eneste klassisk skolerte komponist representert i «Sonic Presence» og er for øvrig en sentral komponist under årets Borealis. I Schwartze Bänder resirkulerer og bearbeider Lang Karl A. Hartmanns symfonier, blant annet ved hjelp av loop-teknikk som er med på å bryte musikkens linearitet. Det auditive utfallet presenteres gjennom seksten høyttalere plassert på sorte søyler med hver sin svakt belyste lyspære hengende over. Høyttalerne er satt sammen parvis, inviterer tilskueren til lydlig, interaktiv vandring i høyttalerlandskapet. Lydinstallasjon er særs stemningsskapende og deilig i sitt reaksjonære neoklassisistiske uttrykk.
Representert på utstillingen er også den amerikanske kunstneren Susan Hiller. Hennes tyve år gamle lyd- og lysbildeinstallasjon Magic Lantern kan nesten kalles et klenodium, men er uten interessant historisk substans i denne sammenheng. På veggen projiseres fargesirkler fra et lysbildeapparat mens tilskueren gjennom hodetelefoner kan lytte til opptak av stille rom hvor man visstnok skal høre meddelelser fra døde mennesker, basert på latviske Konstantin Raudives forskningsarbeider på dette området på 1960-tallet. I tillegg høres informasjon om forskeren og prosjektet fra en kvinnestemme. Og med Hillers egne vokalprestasjoner på toppen av det hele, påminnes man dadaistenes abstrakte lydarbeider rundt 1920-tallet.
«Sonic Presence» presenterer fem lydinstallasjoner med stor variasjon både hva auditivt utfall og installasjonsformat angår. I utstillingsheftet proklameres det at «Sonic Presence» ikke er en utstilling som skal demonstrere kunstartens mangfold, men det er akkurat det den gjør.