• Det er et paradoks at kvinner til tross for sin sterke stilling i samfunnet, fortsatt er dårligere representert enn menn i gallerier og museer, sier kuratorene Randi Godø og Andrea Kroksnes.

Reaksjonære gudinner eller tidsriktige kyborger?

Av: Sigrun Åsebø

Publisert:

Utgave: 2/2010

Del: 

Med utstillingen «Stir Heart» på Nasjonalmuseet ønsker kuratorene å rette søkelyset mot kvinners stil- ling på kunstfeltet. Men legger utstillingen egentlig selv opp til kritikken den har fått for å være reaksjonær?

– Dette er første gang Nasjonalmuseet gjør kjønnsproblematikk og likestilling til tema for en utstilling og en større satsning. Kan dere si litt om bakgrunnen for utstillingen?
– Det har de siste årene vært en rekke feministiske utstillinger. Flere oppsummerer feminismens utvikling på kunstfeltet, som «Konstfeminism» i Sverige, «Wack!» i USA eller «Kiss Kiss Bang Bang» som ble vist i Spania. Centre Pompidou sin nymontering av samlingen i «elles@ centrepompidou» er en annen type utstilling igjen, selv om den likevel på mange vis er en klassisk kanon- utstilling.
– Selv om både «Stir Heart» og «Goddesses», som kommer til høsten, er utstillinger som fokuserer på museets samlinger, slik Pompidou- senteret gjør, så har vi ikke villet lage denne typen utstilling. Egentlig ønsket vi ikke å reprodusere noen av disse konseptene.
– «Stir Heart» er en utstilling som setter fokus på representasjons- problematikk, altså kvinner og minoriteters posisjon på kunstfeltet, men den tematiserer ikke feminisme i kunsten. Pippilotti Rist er egentlig den eneste som har et eksplisitt feministisk prosjekt. Selve utstillingen er altså mer et feministisk statement enn en utstilling om feminisme, sier Randi Godø og Andrea Kroksnes.

Storsatsning i liten skala
– «Stir Heart» har blitt møtt med den forventede kritikken om å være i utakt med samtida. Men dere har også fått kritikk for ikke å satse nok. Mona Pahle Bjerke på NRK P2 hevdet utstillingen er en billig løsning. Framfor å lage en større mønstring har dere bare valgt å børste støv av noe museet allerede eier og gi det nytt navn. Sett i forhold til for eksempel Moderna Museet i Stockholms satsning «Det andra drömmuseet» som ble lansert av Lars Nittve i 2006, og fulgt opp med systematisk innkjøp av kvinnelige kunstnere gjennom flere år, så er jo åtte kvinnelige kunstnere som allerede var innkjøpt ganske beskjedent?
– Den første kritikken er velkjent, men vi opplever vel at begge ståstedene virker lite gjennomtenkte. Bjerkes perspektiv undervurderer betydningen av museets samlinger. En viktig oppgave for museet er å samle og dokumentere det som vil bli brikkene i framtidas kunsthistorie. Når vi har valgt å gjøre dette til et institusjonsprosjekt og ikke lage en temautstilling som vil være over på noen uker, så er det nettopp på dette grunnlaget. Verkene vi viser på «Stir Heart» er også innkjøpt de siste fem årene, så vi bruker ikke gammelt lagerfyll. Det handler ikke om å redde museets utstillingsstatistikk, men om bevisstgjøring.
– Vi har ikke hatt mulighet til å satse i like stor skala som Moderna Museet, og det var nok en del motvilje mot prosjektet i begynnelsen. Men vi er nå to kuratorer som jobber med dette, og vi har også fått kjønnsperspektivet inn i museets innkjøpskomité. Dermed kan vi oppnå langsiktig, forpliktende og strategisk tenkning. Til høsten følger vi opp med utstillingen «Goddesses», og da vil vi ha hele andre etasje i Museet for Samtidskunst til disposisjon. Skal en først gjøre «kvinnegreier» må de jo gjøres i stor skala. Det er også lagt opp seminarer og mot slutten av året vil det komme en forskningspublikasjon. Et slikt prosjekt som dette kan ha større ringvirkninger enn bare å lage en temautstilling.

Må synliggjøring fortrenge?
– Til tross for at kunstnerne ikke flagger feminisme, så er det ikke vanskelig å koble Vanessa Baird, Vibeke Tandberg og Lotte Konow- Lund til tendenser innen feministisk teori de senere årene. Feministiske utstillinger har siden 1980-tallet blitt kuratert ikke med utgangspunkt i kunstnerens kjønn eller intensjoner, men med fokus på kunstprosjektenes effekt. Evnen til å utfordre stereotype ideer om kjønn som en entydig kroppslig eller sosial kategori er viktig, og framvisning av kroppen og identiteten uferdig og smertefull. Kunne dere ikke valgt å flagge det kjønnsteoretiske perspektivet tyde- ligere?
– En av poststrukturalismens mest kjente feminister, Gayatri Spivak, insisterer på at feminisme ikke bare må bli en spennende lek med kjønnsstereotypier. Vi må plassere kvinner i sentrum og gi en stemme til kulturens «andre». Det er et paradoks at kvinner til tross for sin sterke stilling i samfunnet, fortsatt er dårligere representert i gallerier og museer. Nasjonalmuseet har de siste år bedret kjønnsbalansen i sine innkjøp av samtidskunst. 35 prosent innkjøpte verk laget av kvinner er ikke ideelt, men det er en framgang. Likevel er det jo fortsatt slik at nesten 80 prosent av de kunstnerne som stilles ut er av mannlige kunstnere, og kvinners verk utgjør bare 13 prosent av billedkunsten i samlingene.
– Vi kunne valgt å gjøre grensene mellom institusjonskritikk og kjønnsteori mer flytende, slik mange gjør. Samtidig er det lite fruktbart å jakte på feministiske problemstillinger hos Gerd Tinglum, Unn Fahlstrøm og Josephine Lyche. Riktignok har video vært et privilegert medium for kvinnelige kunstnere siden mediet ikke bygger opp under, og ofte kan ha potensial til å fornekte det ekspressive som ligger til grunn for moderne maleri eller andre kunstformer. Men det betyr jo ikke at all video er feministisk, eller at all kunst laget av kvinner heller er det.

Paradokser kan åpne diskusjonsrom
– Gayatri Spivaks uttalelse kan kalles strategisk essensialisme; vi trenger å vektlegge kjønnets spesifikke betydning og sosiale effekt, uten at dette nødvendigvis betyr at «kvinne» er en avklart identitet. En annen av 90-tallets store feminister, Donna Haraway insisterer i en av sine bøler på at hun «would rather be a cyborg than a goddess». Er ikke det å gi neste utstilling tittelen «Goddesses», som for mange klinger klamt av 70-tall, å be om å bli kalt reaksjonære?
– Utstillingen «Stir Heart» har fått tittelen sin fra Pippilotti Rists video, og vi hadde planlagt å gjøre det samme med neste utstilling. Opprinnelig skulle utstillingen ha tittelen «fuck you fuck me – Goddess», som er tittelen til et av verkene. Dette mente museet var for drøyt. Vi vurderte å kalle den «Monstergoddess» for bedre å vise fram hvordan kunsten vi trekker fram er del av nyere kjønnsforståelser og problematiseringer av kjønn. Men også denne tittelen ble tung å svelge. Dermed ble tittelen «Goddesses», flertallsendelsen viser til mangfold. I markedsføringen vil tittelen alltid bli ledsaget av en reproduksjon av verket som viser teksten «fuck you, fuck me». En av fordelene er sjokkeffekten som kommer av at forventningene ikke blir innfridd når en ser selve utstillingen. Det er også tilfelle for «Stir Heart». Begge inviterer i konseptet til en klassisk feministisk lesning, men tar samtidig avstand fra dette.
– Utstillingene skal være paradoksale. Tittelen peker mot at vi ønsker å trekke fram klisjeer og gå dem i møte, vi ønsker å ta et oppgjør med en tradisjonell patriarkalsk fortelling om hva feminisme er, og ikke minst hva kvinners kunst kan og skal være. Å lage kunst med politisk potensial eller å bli lest som feminist, som «skeiv» eller som en utfordrer av etablerte kulturelle forestillinger om identitet oppfattes som en fjær i hatten av mange kunstnere i utlandet, mens norske kunstnere skygger unna. Det er underlig at vi har så vanskelig for å diskutere kjønn og likestilling, og vårt mål har vært å åpne dette feltet mer.