Tema - Kunstneren, forskeren og stipendiaten

Av: Søren Kjørup

Publisert:

Utgave: 2/2010

Del: 

Hva er det billedkunstnere skaper? Kunst, selv- følgelig, malerier, skulpturer, installasjoner, osv. Og forskere, hva presterer de? Forskningsresul- tater, selvfølgelig, formidlet gjennom avhand- linger, artikler, foredrag, osv. Men hva kan vi forvente av stipendiater i kunstnerisk utvi- klingsarbeid, på vei mot en slags kunstnerisk ph.d.-grad? Ja, det er spørsmålet.

Utenfor Norge synes svaret ofte å være at en kunstnerisk ph.d.-grad krever en dobbel innsats, altså både en kunstnerisk prestasjon og en avhandling. Jeg har ikke hatt anledning til personlig å bedømme slike doble prestasjoner. Det er imidlertid nærliggende å mistenke at resultatet blir både middelmådige kunstverk og middelmådige avhandlinger. For det er vel sjelden at den svært gode forskeren også er en svært god kunstner, og omvendt.
I Norge, i det nasjonale stipendprogrammet for kunstnerisk utviklingsarbeid, har man – i hvert fall foreløpig – unngått denne fallgruven.1 I reglementets første paragraf, andre avsnitt, heter det klart: «Gjennomføring av programmet skal ha et selvstendig kunstnerisk arbeid på høyt internasjonalt nivå som mål.» Den som er så heldig å få dette treårige stipendet, skal altså først og fremst prestere et kunstnerisk arbeid.

Bologna-prosessen
Det er en logikk i dette. Stipendprogrammet plasserer seg i utdannelsessystemet på det som kalles «tredje syklus» av den såkalte «Bologna- prosessen», altså denne europeiske bestrebelsen etter å skape et felles utdannelsesområde der studentene kan bevege seg fritt og ta forskjellige trinn av studiene på forskjellige steder. Dette krever en viss ensartethet i studiestrukturene og i kravene på de enkelte trinn, noe Bologna-prosessen tar hensyn til:
På det første trinnet, bachelor, tilegner studenten seg grunnleggende viten om faget sitt og lærer å bruke det profesjonelt. På det neste, master, skal studenten beherske faget sitt så godt at hun kan begynne å bruke kunnskapen originalt og selvstendig og på nye og ukjente områder. Og endelig følger det tredje og siste trinnet, ph.d., der det gjelder å beherske helheten av faget med systematisk overblikk og på en slik måte at man kan fremlegge originale bidrag til utvidelsen av fagets grenser – i tillegg til å delta i dialog på lik linje med profesjonelle fagfeller.2
Her er det selvfølgelig flere detaljer, men de er ikke så viktige i vår sammenheng. Det viktige er foreløpig bare at disse trinnene klart bygger på hverandre. Systemet har ingen overraskelser der studentene plutselig forventes å gå et skritt til siden og starte på ny frisk med et annet fag enn det de hittil har holdt på med. Derfor er det både logisk og i god sammenheng med Bologna når det norske kunstneriske stipendprogrammet forutsetter at deltagerne først har en kunstnerisk bachelor- utdannelse og så en kunstnerisk masterutdannelse, og at de derfor nå skal fortsette gjennom det som svarer til en kunstnerisk ph.d.-utdannelse, der oppgaven fortsatt er å skape kunst. Og hvor det ikke plutselig forventes at de skal skifte spor og begynne å bedrive tradisjonell akademisk forskning og skrive en avhandling.

Stipendprogrammet
Men vent! Av billedkunstnere forventer vi billedkunst. Av stipendiater i billedkunstnerisk utviklingsarbeid forventer vi, øh ..., også billedkunst. Ja men, hva er da forskjellen? Hva er forskjellen på et alminnelig kunstnerisk arbeidsstipend og et stipend til kunstnerisk utviklingsarbeid – ut over størrelsen, altså?
Der har reglementet for stipendprogrammet også et klart svar: Av stipendiaten forventes ikke bare et kunstnerisk arbeid, men også deltagelse i et forholdsvis teoretisk utdannelsesforløp samt fremleggelse av det som kalles «en kritisk refleksjon». Og ifølge paragraf fem, del to i reglementet skal denne kritiske refleksjonen bestå av følgende elementer:
Plassering av eget kunstnerisk ståsted/arbeid i forhold til eget fagfelt nasjonalt og internasjonalt;
Hvordan prosjektet bidrar til fagutviklingen i feltet;
Kritisk refleksjon over prosess (kunstneriske valg og vendepunkt, bruk av teori, dialog med ulike nettverk og fagmiljø mm.);
Kritisk refleksjon over resultat (egenvurdering i forhold til revidert prosjektbeskrivelse).
Som så ofte med regler har vi her en rekke formuleringer som er åpne for fortolkning, for eksempel med hensyn til hva som forventes av omfang og dybde i besvarelsen av de enkelte punktene. Og dette skaper problemer.
Ganske riktig heter det også i reglementet at: «Stipendiaten velger selv medium og form». Det er altså ikke et krav om at det skal skrives noe som formelt ligner en avhandling. Faktisk er det ikke engang noe krav om at det skal skrives noe, altså at nettopp skriftmediet skal brukes. Likevel er det ennå ingen som har brukt noe annet enn skriftmediet (men noen filmede refleksjoner er visst på vei).

Den vanskelige bedømmelsen
Likevel står vi her i et dilemma: På den ene siden er det utenkelig at en kunststipendiat skulle ha mulighet til å skrive noe som ligner en ph.d.-avhandling innenfor den treårige tidsrammen. Ph.d.-studenter ved universitetene bruker det meste av de tre årene de har til rådighet på avhandlingen, men de kunstneriske stipendiatene skal jo først og fremst bruke tiden sin på den kunstneriske prestasjonen, så refleksjonene må nødvendigvis bli mindre viktige.
På den andre siden er det forskjellige signaler og realiteter i bedømmelsessituasjonen som nesten inviterer bedømmerne til å forvente mer av refleksjonene enn det som godt er. Eller i hvert fall til å gjøre mer ut av diskusjonen av dem enn av det kunstneriske, og på den måten prioritere dem opp. For eksempel ligger opplevelsen av den kunstneriske prestasjonen et stykke tilbake i tid når den endelige bedømmelse skal utarbeides og disputasen avvikles, mens refleksjonene er helt aktuelle (fordi refleksjonene først skrives – eller i hvert fall ferdigstilles – etter at bedømmerne har godkjent det kunstneriske resultatet).
Og for de fleste er det vel lettere å diskutere og vurdere et skriftlig arbeid utførlig ut fra kriteriene jeg siterte over, enn å føre en dyptgående og nyansert diskusjon av om det kunstneriske arbeidet befinner seg «på et høyt internasjonalt nivå når det gjelder originalitet, uttrykk, konsistens, aktualitet og formidling», og om det i øvrig bidrar «til å utvikle ny innsikt, kunnskap og/eller erfaring».3 For eksempel vil de fleste sikkert finne det enklere å spørre hvorfor det mangler en bestemt, kjent filosof i omtalen av «eget kunstnerisk ståsted» og «bruk av teori», enn å problematisere det kunstneriske resultatets «konsistens» osv.
I grunnen kan man betrakte stipendprogrammet ikke bare som et utdannelsesprogram for stipendiatene, men også for deres bedømmere. Vel er kunstkritikk med tilhørende debatt en etablert genre, og vel har institusjonene for kunstutdannelse rutiner for vurdering av studentenes prestasjoner og av hva søkerne til kunstneriske undervisningsstillinger kan legge frem. Men likevel er det i aller høyeste grad behov for å opparbeide en tradisjon for seriøs faglig diskusjon av resultater av kunstnerisk utviklingsarbeid.
Min bekymring er imidlertid at stadig «strengere» krav til de kritiske refleksjonene ikke bare vil trekke stipendprogrammet over mot tradisjonelle akademiske ph.d.-forventninger, men også stadig lenger vekk fra den kunstneriske hovedmålsetningen. For hvor skal stipendiatene finne tid til en grundig teoretisk innsats, å sette seg inn i fagfeltet og dets utvikling, nasjonalt og internasjonalt, og å reflektere over prosess og resultat, om ikke fra det kunstneriske arbeidet? Og den teoretiske innsatsen krever mye tid, for det er jo bare sporadisk at stipendiatenes grunnutdannelse har inneholdt disse elementene.

Det reflekterende essayet
Jeg har tidligere hatt gleden av å finlese de ganske så forskjelligartede kritiske refleksjonene fra de syv kandidatene som først ble ferdig fra det norske kunstneriske stipendprogrammet, som et bidrag til programmets selvevaluering etter de første fem årene.4
Arbeidet med disse tekstene førte meg til den erkjennelsen at essayet nok er den mest velegnede genre for den kritiske refleksjonen. Et essay er nettopp et forsøk (som ordet «essay» jo betyr), en avprøvende eller altså reflekterende, subjektivt farget tekst. Den må være opplagt for en kunstner som ser tilbake på sitt kunstneriske arbeid, forteller om sine inspirasjonskilder og sine ambisjoner, og overveier hva som ble vellykket, og hva hun ikke lyktes med – og hvorfor. Og nettopp det subjektive ved essayet fjerner på forhånd forventningen hos leseren om at bestemte faglige områder skal dekkes utfyllende, og at vesentlige problemstillinger diskuteres til bunns.
Likevel er essayet en seriøs genre, en genre der det stilles krav om nøyaktighet og korrekthet i fremstillingen av synspunkter og fakta, men også en genre der utvalget av synspunkter og fakta er styrt av skribenten og hva hun ser som særlig relevant for sitt behov, sin situasjon. Og essayet er overhodet ikke bundet av hva noen vil oppfatte som faste formkrav til en avhandling, altså slikt som en klar innledende problemstilling, eksakt diskusjon og oppsummerende, konkluderende avslutning.

Hva skiller?
Men hva forventer vi da av henholdsvis en billedkunstner, en forsker og en stipendiat i kunstnerisk utviklingsarbeid? Hvordan skiller stipendiaten seg til syvende og sist fra forskeren og fra billedkunstneren?
I håp om at overdrivelse kan fremme forståelsen, skal jeg våge meg på en noe firkantet oppstilling: Kvalitetskriteriet for billedkunstneren er rett og slett om hun lager god, nyskapende kunst. For eksempel forlanger vi ikke at billedkunstneren også skal kunne gjøre rede for sine inspirasjonskilder. Det er fint hvis hun gjør det, men det har ingen betydning for vurderingen av det vesentlige her, altså av det kunstneriske arbeidet. Faktisk er det uten betydning om billedkunstneren fullstendig har misforstått sine forbilder, for eksempel feilplassert dem i tid eller stil. Ja, det pynter ikke akkurat på, men det trekker heller ikke noe fra den kunstneriske prestasjonen, og det er den det kommer an på.
Av forskeren forventer vi derimot lutter korrekte opplysninger, og ikke bare det: Vi forlanger også noe i retning av fullt overblikk og nyskapende forskningsresultater. For forskeren er det ikke nok å kjenne et par spennende kunstnere fra en bestemt periode eller stil, og så eventuelt konsentrere sin forskning om dem. Til gjengjeld slipper forskeren selvfølgelig å skulle leve opp til kunstneriske krav. Endelig har vi stipendiaten. Hun skal først og fremst vurderes på sitt nyskapende kunstneriske arbeid, men ikke bare det: I motsetning til den «rene» billedkunstner skal hun også kunne diskutere det, reflektere over det og kontekstualisere det, for eksempel gjennom å plassere det i forhold til forbilder. Men i motsetning til forskeren, trenger ikke stipendiaten å levere nyskapende innsikter i forbildene og fullt overblikk. Likevel kan stipendiaten ikke tillate seg å rote med kjensgjerningene; de må være korrekte. Men det kunstneriske er og bør forbli det viktigste så lenge vi snakker om et stipendprogram i kunstnerisk utviklingsarbeid.

Oversatt av Eva Løveid Mølster

Fotnoter:
1.Se stipendprogrammets hjemmeside: www.kunststipendiat.no.
2. Se for eksempel http://www.uni-due.de/imperia/ md/content/bologna/dublin_descriptors.pdf.
3.Kravet er hentet fra første avsnitt av reglementets paragraf fem, del én.
4. Evalueringen som helhet, inklusive mitt bidrag, kan finnes som en litt gammel nyhet på programmets hjemmeside.