Vin i et kapell, vann i et galleri

Av: Synnøve Vik

Publisert:

Utgave: 2/2010

Del: 

Per Barclay har i nærmere 30 år jobbet med installasjoner og fotografi der arkitektoniske elementer er fremtredende, og der rom, sted og virkelighet iscenesettes. Det er det siste vi får se i Interiør, som oppsummerer hans fotografiske virke.

Boken er i stort format og renskåren i utformingen. Den rommer 84 fargefotografier av interiører som speiles i væsker, de fleste i motorolje. Boken er kronologisk oppbygd, den begynner i Breda, Nederland i 1989 og slutter i Harstad i 2009. Barclay har iscenesatt interiørene, i den forstand at han har helt ut olje, vin, vann, blod og melk innendørs, og fotografert rommene slik de speiler seg i de blanke gulvene. Fotografiene fremstår ved første inntrykk som stumme, holdt i tøylene av den arkitektoniske strukturen de presenterer. Noen av interiørene har utsyn og oppleves inviterende, som Old Boathouse, Oksefjord. Andre er klaustrofobisk lukket om et rom, som The Gynechological Ward, Thiers. Sistnevnte lades i særlig grad av tittel og motiv.
I noen tilfeller synes materialvalget å være styrt av motivet, som i det monokrome Holmenkollen, Bunker hvor hvit murstein akkompagneres av melk og melkehvitt lys, eller slakterhusene i Torino og Oslo, der blod reflekterer interiørets funksjon. Væsken kontrasterer de arkitektoniske elementene, og på den måten forteller overflaten også noe om væskens kvaliteter. Resultatet av den stramme komposisjonen, linjenes repetisjon og den gjennomtrengende lyssettingen er tilnærmet parallelle virkeligheter i fotografiene, men bare nesten. For det nye rommet fremstår som en rekonfigurasjon med nye kvaliteter og et utvidet virkerom på betrakteren. Interiøret er en refleksjon over det ustabile ved betrakterens egen posisjon. For hva er på den andre siden, utenfor billedrammen, bak interiøret?
Den franske filosofen Jacques Rancière forbinder estetikk med politikk gjennom fordelingen av det sansbare. Det mest interessante her er ikke fordelingen av det sansbare per se, men hvordan fordelingen alltid innebærer at noe utestenges. Rancière hevder at det er her det spesifikt politiske oppstår, når det som er stengt ute trenger seg inn i det ordnede. I Barclays tilfelle kan en hevde at oljen, blodet og vinen introduserer noe i vår erfaringsverden og slik, ved denne inntrengingen, politiserer vårt blikk for interiørene. Likevel, hva som stenges ute, hvordan blikket politiseres, er ikke gitt. Barclays speilfotografier er sterkest der refleksjonen kun antydes, hvor det utestengte bare så vidt er gjenkjennelig.