Til nullpunktet!

Av: Johanne Nordby Wernø

Publisert:

Utgave: 2/2010

Del: 

I forbindelse med det svenske bladet 00TALs spesialnummer om kritikk (#30/31 2009) kom også deres første bokutgivelse.

I forbindelse med det svenske bladet 00TALs spesialnummer om kritikk (#30/31 2009) kom også deres første bokutgivelse. Siden de startet opp i 1980, har kulturtidsskriftet skiftet navn hvert tiår, og fra og med januar heter de logisk nok 10TAL, derav forlagets navn. Forfatter Andreas Åberg er redaksjonssekretær i 00-, unnskyld, 10TAL. Han har en klar agenda: Kritikerrollen bør oppvurderes og tidsskrifter som hans eget bør få mer statlig støtte. Iblant blir han lett misjonerende, men jeg setter pris på at han kommuniserer ståstedet sitt tydelig.
Et annet svensk kunsttidsskrift, Paletten, kom også med et kritikknummer i fjor, og paneldebatter om kritikk arrangeres hyppig i Sverige. Det er gjerne avisenes kultursider som er skyteskive når kritikkens kår blir diskutert. Debatten er pågående, selv om den aldri når de helt store høyder. Dette frustrerer Åberg. Også i Norge murrer det. Da Tor Eystein Øverås i mars tok imot prisen for årets beste litteraturkritiker, brukte han takketalen til å påpeke at det er umulig å leve av å skrive kritikk i Norge. To nye arbeidsstipender for kritikere er opprettet, men Øverås’ observasjon er dessverre fortsatt korrekt. Men én ting er arbeidsvilkårene, et annet aspekt er hva som faktisk skrives i de stadig kortere og mer konsumorienterte kritikkspaltene. Og det kritikken vår mangler, er en «etisk holdning», ifølge Åberg.
Slik filosofen Emmanuel Levinas insisterte på at etikk måtte være vår «første filosofi», erklærer Åberg etikken som «første kritikk». Etikk må bare ikke forveksles med moral. For en «etisk holdning» viser, litt forenklet, til at kritikeren skal sette seg i en mottagelig tilstand før hun tar pennen fatt. Som hos Levinas må hun erkjenne at hun aldri kan (be)gripe den andres, altså verkets, totalitet. Åberg mener at en essayistisk skrivemåte er det etiske holdningens følgesvenn, og spesielt er han oppslukt av Roland Barthes’ grep om det essayistiske. Med en slik tilnærming skriver kritikeren uten å vite på forhånd hvor hun er på vei, hun er lydhør og kveler aldri dialogen med det hun skriver om. Teksten møter det partikulære verket i stedet for å forholde seg generelt til kunst i tråd med faste regler. Det essayistiske er både aktivitet og resultat. Det kritikken behøver, er et essayistisk oppsving.
Den overraskende konklusjonen som lanseres allerede i første kapittel viser at Åberg ikke er noen vanlig martyr i sutrekoret av underbetalte frilansere: Kritikere må selv ta grep for å bedre situasjonen. Vi ser en masseflukt fra ansvar, sier han, med referanse til Ann Heberleins bok Det var inte mitt fel – om konsten att ta ansvar (2008) og Roy Andersons advarsler om massenihilisme i blant annet Vår tids rädsla för allvar (1997).
Noen som blir med ut og mobiliserer?