• Yang Fudong: Øst for landsbyen Que, 2007, stillbilde.

Pust av liv

Av: Sigrun Hodne

Publisert:

Utgave: 2/2010

Del: 

Da den kinesiske billedkunstneren Yang Fudong (f. 1971) ble spurt om hvorfor han bruker 35 millimeters kameraer i stedet for digitale, svarte han at det er fordi de puster som mennesker.

Kurator Per Bjarne Boym har satt sammen et bredt utvalg av Fudongs arbeider, og med flere kinosaler til rådighet tilbyr det nye visningsstedet KINOKINO tilnærmet optimale visningsmuligheter for Fudongs kunst. Utstillingens hovedverk Syv intellektuelle i bambusskog består av fem filmer, og har en total visningstid på litt i underkant av fem timer. I tillegg til dette verket vises de to trekanals videoinstallasjonene Minor Soldier YY’s Summer og Flutter, Flutter, Jasmin, Jasmin samt sekskanals- installasjonenØst for landsbyen Que.
Syv intellektuelle i bambusskog ble første gang vist på biennalen i Venezia i 2007. Verkets tittel er hentet fra en gammel legende om en gruppe taoistiske vismenn som trakk seg tilbake fra hofflivet for å dyrke intellektuelle sysler. I Kina oppfattes fortellingen om de syv vise som en lignelse om fullstendig åndelig frihet. I filmene omskaper Fudong den gamle legenden på ny og på ny i et høyst personlig og originalt filmspråk. De syv vise er byttet ut med en gruppe unge intellektuelle kvinner og menn som tester sine livsmuligheter innenfor ulike geografiske og sosiale rammer.
De fleste av Fudongs arbeider er i sort/hvitt. I de senere filmene arbeider han med dypfokus på en måte som vitner om svært gode filmtekniske ferdigheter. Fudong har i et intervju selv nevnt den franske nybølge-filmen som en inspirasjonskilde. I denne utstillingens nyeste verk, Øst for landsbyen Que, synes han også å være inspirert av den italienske neorealismen. Arbeidet viser også et interessant slektskap med den franske regissøren Agnes Vardas filmer.
Øst for landsbyen Que er spilt inn i et goldt og forblåst landskap langt nord i Kina. Vi kjenner igjen neorealismens fokus på det hverdagslige, på den fattige arbeiderklassen og på håpløsheten. Vi ser en rå virkelighetsfiksjon forkledd som dokumentarisme. Fudongs mest originale grep her er imidlertid bruken av dyr. Tre av projeksjonene er utelukkende forbeholdt hunder, men også i de øvrige tre, som viser scener fra landsbylivet, sniker de seg inn. Skabbete og magre, på konstant jakt etter mat. Lyden av hundeglam, knurring og kamp fyller det mørke visningsrommet. Menneskets beste venn er ikke lenger helt til å stole på. Den snerrende herreløse hunden blir et symbol på et samfunn som er i ferd med å gå til grunne.
Men Fudong er til tross for all mulig realisme ingen dokumentarist. Han nøyer seg ikke med å beskrive virkeligheten, men skaper en ny virkelighet som åpner seg opp for publikum. Han gjør oss til deltakere, til medmennesker – det er som vi kjenner kulden, hundens skabbete pels mot håndflaten og vi aner lukten av varm og sterk suppe som om vi var der på det fattigslige kjøkkenet i landsbyen Que. Fudong skaper en form for gjennomskinnelig skjønnhet og håp midt i håpløsheten. For det er tross alt mennesker her – mennesker som spiser, sover, elsker og puster – gjennom Fudongs omsorgsfulle kameralinse.