• Marius Engh:Time has turned into space, and there will be no more time till I get out of here, 2010.Gjengitt med tillatelse fra STANDARD (OSLO), Oslo.

    Vegard Kleven

Seks tommers tørkestativ

Av: Hans Askheim

Publisert:

Utgave: 2/2010

Del: 

Marius Engh kombinerer grove bjelker med pene tepper og skaper refleksjoner langt ut over den hjemlige kosesfæren.

På denne utstillingen var solide trebjelker pent montert horisontalt høyt opp under taket, og over en del av bjelkene hang fine quilt-tepper. Men hva ligger egentlig bak dette arbeidet? Engh arbeider innen konseptkunsttradisjonen, der tanken eller ideen bak kunstverket er viktigere enn utførelsen, eller i hvert fall like viktig.
Det første jeg tenker her er at verket kanskje har noe å gjøre med det å kose seg. Men det kan ikke være hele historien, for det forklarer ikke bjelkene, eller tittelen som er lånt fra Beckett. Det hele virker som fragmenter fra en historie. Og kanskje er det nettopp fraværet av en ‘løsning‘ på mysteriet som er poenget her? Kanskje utstillingen har noe med en slags skuffelse, eller et savn, et rop om å bli forstått eller hørt å gjøre?
Enghs arbeider kan virke poengløse og anonyme, nesten strippet for innhold. Han skaper tilsynelatende enkle situasjoner hvor det hverdagslige er i fokus, men hvor jeg som tilskuer forsiktig blir oppfordret til å tenke gjennom hva jeg ser på en rolig måte. Førsteinntrykket er at Engh presenterer en upretensiøs installasjon som like godt kunne vært laget av foreldrene hans. Men etter hvert blir det tydelig for meg at installasjonen ikke er så enkel. Bjelkene er montert proft og skulpturelt. Det har tatt tid og krefter, og tilstrekkelig omtanke har gått til hvordan teppene skal henge. Det er tydelig at Engh har gjort dette, og at han bryr seg. Det er noe utstudert ved installasjonen, de solide bjelkene ser ikke ut som om de er tiltenkt den funksjonen de har fått: å bære relativt små og lette tepper. Engh har konstruert en maskulin bjelkestruktur, for så symbolsk å bryte den ned igjen ved delvis å dekke den til med fargerike tepper. Objektene i utstillingen blir som rekvisitter i et minimalistisk teater der kunstneren selv nesten umerkelig trekker i trådene. Engh tar i bruk objekter med både historie og mening. Han konstruerer noe visuelt, men han dekonstruerer også, som en ikonoklastisk gest.
Den utfordringen det er å lese mellom linjene, eller mellom objektene, er både forfriskende og forenklende. Og dette er kanskje noe av det viktigste konseptbasert kunst har bidratt med: å utfordre og frigjøre fra strenge og kanskje neddyssende konvensjoner innenfor kunsten selv. Det funksjonsløse eller ambivalente ved utstillingen - det kalde, litt skumle og absurde ved kombinasjonen bjelker og middelklasse-quilt-tepper - gir ved nærmere ettertanke ikke en kald eller ironisk følelse, men snarere en fornemmelse av trygghet og tillitt. Engh leker en snill og varsom lek med referanser til harde skulpturelle trebjelker og myke tepper. Det som først virket avskrekkende og kaldt, blir etter hvert til et pirrende ønske om å forstå. Det som først så ut som en distansert gest, blir en slags trygg og varm oppfordring til å reflektere eller våkne opp. Det er opp til hver og en å finne ut hva man har behov for å reflektere over, våkne opp fra, eller kose seg med.