• Gerd Tinglum: Akt I, fra serien «Overmalinger», 1969-79.

    Jens Hamran

Dunkle essays

Av: Johanne Nordby Wernø

Publisert:

Utgave: 2/2010

Del: 

Andre anmeldere har allerede slått fast at vinterens Gerd Tinglum-utstilling på Kunstnernes Hus utgjør en verdifull justering av den norske kunsthistorien og gir et variert 40-årig kunstnerskap den oppmerksomheten det fortjener.

Selv hadde jeg ikke sett mer av henne enn én enkelt serie: portrettene av marginaliserte kvinner fra fjern og nær historie paret med botaniske tegninger av utryddede plantearter. «Essays…» domineres imidlertid av arbeider som er både mindre figurative og mindre tydelige i sin symbolikk enn den kjente feministiske serien fra 1991. Fra rad etter rad med bilder smeller fargefeltene til, og den mest nærliggende referansen er 1900-tallets modernistiske maleri. Bildeseriene brytes opp av to enkle skulpturer, noen visuelt fyndige tekstilarbeider og et videoverk. Tross umiddelbarheten i alle de knallfargede flatene synes jeg de overlegent mest kommuniserende arbeidene her er to avdempede, nesten blasse serier, Overmalinger og Teiparbeider. Sistnevnte er et konseptuelt, tilfeldighetsdrevet arbeid fra 1979 der restene på en teiprull agerer maling. I Overmalinger (1969-79) har Tinglum gjemt bort en serie akttegninger bak stykker av forskjellig materiale, i ett bilde i noe som ligner en papirpose, i et annet en rillet, stofflig papp. Ved ytterkantene stikker en halv fot ut her, en amputert håndskriblet setning der. Senere skal jeg lese at serien kommenterer datidens diskusjon på Kunstakademiet om å nedlegge aktundervisningen, men bildene fungerer i grunnen fint i seg selv, det enkle grepet med å nekte oss det «egentlige» kunstverket, bærer.
Andre ganger er det som nektes publikum, heller problematisk. Jeg oppdager snart at jeg har vanskelig for å få «Essays…» i tale. Ta måten ulike betydninger er kodet inn i bildene ved hjelp av et idiosynkratisk fargealfabet, der en viss farge for eksempel kan stå for tegnet «hus». Jeg må slutte meg til det katalogessayet innrømmer: «For betrakteren, som ikke kjenner Tinglums koder, fremstår formene, strøkene og flatene som relativt tause». Her spøker en gammeldags fetisjering av den opphøyde kunstneren som ikke behøver å komme noen andre i møte.
Det kan være generasjonskløften jeg står og stirrer ned i, men aspekter ved denne utstillingen sliter i mine øyne litt med å argumentere for sin relevans i samtiden. Tinglum uttaler for eksempel at det åndelige «er innholdet og har med kvalitet å gjøre. (…) Det åndelige er for meg den frie følelse». Jeg etterlyser en oversettelse til samtidsk. Problemet kunne vært løst dersom Kunstnernes Hus hadde stått for oversettelsen. Men de store ordene blomstrer også i Maaretta Jaukkuris katalogintroduksjon som fastslår at «vi» i dag søker spiritualitet og at Tinglums farger skaper øyeblikk av nettopp det. Det er synd at det stopper der, i stedet for at hun reflekterer over hva spiritualitet – noe abstrakt vi forbinder med avsluttede kunsthistoriske kapitler – kan bety i dag, eller over hvordan den faktisk framtrer i verkene. Introen minner oss i stedet på å møte verkene med «åpne øyne». Viljen til å formidle Tinglum synes å ha måttet vike for raskt forfattede klisjeer. Johanne Nordby Wernø