• Sveinung Rudjord Unneland: Om Thomas’ letthet.

    Aleksander Stav

Kunsten er egentlig litt som et teaterstykke uten skuespillere

Av: Are Hauffen

Publisert:

Utgave: 2/2010

Del: 

Regien i utstillingsrommet inviterer til overskridende øyeblikk der kunstnerens verden og tilskuerens verden kan tangere hverandre i kunstverket.

Utstillingen fremstår som én installasjon og jeg gleder meg over hvordan den er løst. Den har noe lett og skisseaktig ved seg som gir en følelse av rom og frihet. Dette skyldes måten lyssetting og farger i rommet og fargeklangene i arbeidene fungerer sammen på. Rudjord Unneland har i tillegg til egen kunstproduksjon arbeidet som scenograf. Den erfaringen har han tatt med i arbeidet med utstillingen og det som kan virke tilfeldig er likevel strengt organisert. Det finnes en verksliste med nummer, titler og et kart som antyder at utstillingen bør ses i en bestemt rekkefølge. De enkelte arbeidene har flere lag og personlige fortellinger. De befolker utstillingen og belyser hverandre som skuespillere ville gjort i teateret.
Bevis på myke strukturer er det andre av ni arbeider. Collagen av lerretsbiter, fettstift og maling er montert i glass og ramme. Innrammingen er av fornem museumskvalitet. Dette formale grepet gjentas flere steder i utstillingen. Det forankrer verket til tradisjonen og gjør rammen til stedet for tro og trygghet. Innenfor rammen begynner en formal undersøkelse som handler om arkitektur og noe som kan se ut som mønstertegninger for søm. Arkitekturen er tegnet opp med fettstift på lerretsduk med klare perspektiviske linjer, og lerretet er klippet til med rundere snitt. Billedspråket knytter seg til tidlig 1900-talls avantgarde og kan minne om kunstnergruppen De Stijls visuelle verden. Når jeg får vite at de arkitektoniske linjene stammer fra kjellerrommet der Joseph Fritzl holdt sin familie skjult og fanget, stiller Bevis på myke strukturer et utfordrende krav til meg om å tenke over hvordan det som fremstår som destruktivt kan ha flere sider, også gode.
Motstandsløs skjønnhet er det bare mulig å tro på i sterk beruselse. Når lammelsen avtar, ser en det alle andre har sett hele tiden. Da kommer tiden for smerte og skam. I arbeidet Om Thomas’ letthet, har to hender skåret seg opp. Jeg traff en gang en mann med en blodig fille rundt hånden. Uberørt pakket han den ut og viste meg at hånden hadde revnet mellom langfinger og pekefinger. Hva var han ruset på? Hvis en først har sluppet løs tvilen, finner en aldri bevis nok til å tro. Da har tvilen splittet verdens harmoni og en kommer ikke fra det uten arr.
Det henger en klovn i krypten. Neontuber i forskjellige farger tegner et klovnehode med krage og to hender. Arbeidet heter Permanent tilstand N E E O W R D R. Hvert sekund skifter klovnen uttrykk ved at munnen vekselvis vender opp og ned, mens hendene veksler mellom to gester. De som ikke selv tør rope om kjærligheten, troen, redselen og tvilen, kan la klovnen gjøre det, vulgært og hånlig som i en middels kjærlighetssang. Klovnens lammelse ligger i brølet, utflatingen av følelseslivet til en maniert veksling mellom to grimaser: subjektløs glede og egosentrisk sorg. Trist, glad, trist, glad, trist, glad.