• Fra Toril Johannessens utstilling i No. 5.

    Thor Brødreskift

Elegant om vitenskap og kunst

Av: Johanne Nordby Wernø

Publisert:

Utgave: 2/2010

Del: 

Det durende lysrøret i taket virker helt på sin plass. Kjemilaboratoriet, habitatet til forskere i hvite frakker – det skal liksom summe et slikt irritasjonsmoment i bakgrunnen, som et tegn på at her har de mindre hverdagslige problemstillingene prioritet.

Toril Johannessens kunstneriske strategier trekker som regel veksler på vitenskapelig forskning. Formen på skulpturen som dominerer i visnings- rommet No. 5, er ikke blitt til ut fra estetiske eller konseptuelle valg, men nettopp ved hjelp av matematikk og ingeniørtenkning. Tingesten er akkurat så stor, og har akkurat de rette vinklene, til at den på centimeteren kan fraktes inn i rommet i ett stykke. De avskallede hjørnene på det ellers nær perfekte rektangulære objektet skal tjene som bevis. Er man vel inne og har rundet skulpturen (som ser dramatisk skrånende ut, som om den truer med å synke rett ned i linoleumen), får man land i sikte.
Romfølelsen som ble forstyrret av å se den altfor store klossen ruve i døråpningen, er tilbake. På veggene finnes utstillingens resterende verker, to diptyker som først ser ut til å være klin like. I den venstre halvdelen løper det horisontale linjer overstrøket med små tverrtagger som skaper en optisk illusjon – det ser ut som om linjene ikke er parallelle («Zöllners illusjon»). I diptykenes høyre halvdel løper de røde horisontale strekene uforstyrret, som i barneskolen jomfruelige skrivehefter. Det tar pinlig lang tid før jeg skjelner hva det er som skiller det ene diptyket fra det andre. I Zöllner’s illusion and Agnes Martin’s lines (tilted) har Johannessen justert horisontalene slik at illusjonen settes ut av spill. Når linjene faktisk ikke er parallelle lenger, ser de endelig parallelle ut. I det andre verket, Zöllner’s illusion and Agnes Martin’s lines, får derimot den optiske illusjonen herje, og de presist parallelle linjene ser like sjøsykt skrånende ut som isoporkroppen bak meg, der den speiler seg i glasset.
Vitenskapelig inspirert er også den komponenten ved prosjektet «Transcendental Physics» som de fleste andre utstillinger mangler: universitets- forelesningen. Den 9. februar i år sto Johannessen i en sal på Universitetet i Bergen og foreleste om vitenskapsmannen Johan Zöllner, kunstneren Agnes Martin og sitt eget arbeid. Opptaket av forelesningen, som tilførte selve den sparsommelig utførte utstillingen mye da jeg fikk høre den i etterkant, er en vill, men kvalifisert ferd. Foruten sine hovedtemaer er den innom den sjeldne islandske bergarten Iceland Spar, den mystiske «fjerde dimensjon» som fascinerte 1800-tallets vitenskaps- menn, figuren tesseracten som skal være det nærmeste vi kommer en visualisering av den ellers så uhåndgripelige dimensjonen, det analoge fotografiets historie, og utbryterkongen Harry Houdini. Men selve nøkkelbildet på det innviklede forholdet mellom kunst og vitenskap som denne utstillingen behandler så uvanlig elegant, er anekdoten om Torill Johannessens naturmystiker- pappa, fanget i en rasjonell ingeniørkropp.