• OCAs omfattende egenproduksjon går på bekostning av samarbeid med andre norske kunstinstitusjoner, mener en rekke aktører.

    Elisabeth Weihe

OCA kritiseres for lite samarbeidsvilje

Av: Johanne Færevaag Nome...

Publisert:

Utgave: 4/2010

Del: 

Office for Contemporary Art opplever stor oppslutning om sine egne produksjoner, men kritiseres for å nedprioritere rollen som nasjonal samarbeidspartner.

Office for Contemporary Art (OCA) sin omfattende egenproduksjon går på bekostning av samarbeid med andre norske aktører med internasjonale ambisjoner. Det mener en rekke personer som redaksjonen bak årets Norsk Kunstårbok har vært i kontakt med. I kunstårboka forteller flere aktører at deres initiativ til samarbeid med OCA har blitt avvist, med en begrunnelse om at OCA ønsker å prioritere egne prosjekter.

– Jeg mener at OCA generelt burde være mer opptatt av å samarbeide med norske kunstinstitusjoner. For mange i norsk kunstliv er OCA mer eller mindre usynlig, sier Marith Ann Hope, tidligere prosjektleder for Mangfoldsåret 2008.


Med rom for tolkning

De siste par årene har OCAs utadrettede virksomhet økt betraktelig. Egenprogrammeringen, i form av seminarer, foredrag og utstillinger, opptar i dag store deler av OCAs ressurser. Institusjonens oppgaver er forøvrig mangfoldige: OCA skal blant annet legge til rette for enkeltkunstneres behov i forhold til internasjonalt arbeid, presentere norsk samtidskunst i utlandet og sørge for besøk av kuratorer og kunstnere fra utlandet.

Flere av OCAs hovedoppgaver er nedfelt i vedtektene, men mandatene gir imidlertid også rom for en viss tolkning: Vedtektene sier ikke noe spesifikt om institusjonens oppgaver i forhold til internasjonalisering av andre norske kunstinstitusjoner. OCAs samarbeid lokalt er dermed et spørsmål om skjønn og ressursprioritering. Og nettopp det kan fort bli et problem for mange aktører, fordi OCA er den eneste offentlige kunstfaglige og kvalifiserte støtteinstansen på dette området. I evalueringsrapporten Kunstnerens beste venn – en evaluering av Office for Contemporary Art Norway fra 2004, skrevet av Odd Are Berkaak på oppdrag av Kulturdepartementet, tilrådes det at OCA bør arbeide for å etablere institusjonelle samarbeid lokalt for å sikre kontinuiteten i arbeidet for en fruktbar internasjonalisering.


Uklare roller

Sammen med kurator Gavin Jantjes tok Marith Ann Hope initiativ til den store Afrika i Oslo-satsingen, et unikt samarbeidsprosjekt mellom Nasjonalmuseet og flere andre institusjoner i 2008 og 2009. Afrika i Oslos forsøk på å involvere OCA i prosjektet strandet, noe som i følge Hope fikk store konsekvenser for gjennomføringen.

– I den første fasen av prosjektet ønsket vi å invitere de afrikanske kuratorene og kunstnerne til et seminar i Oslo. Dette forsøkte vi å få OCA med på, men de viste ingen interesse, sier hun og forteller at de aldri fikk råd til å arrangere noe seminar, mye på grunn av den manglende støtten. OCA valgte å henvise Afrika i Oslo til Utenriksdepartementet (UD) fremfor å gå inn selv. Hope tror imidlertid et nei fra OCA virker negativt når søknaden ender opp hos UD.

– Jeg vet om flere tilfeller der en videresending av OCA-søknader ikke fører til noen ting. Her er det etter min mening litt uklare rollefordelinger mellom UD og OCA. I en tid da kunstverdenen åpner seg opp mot stadig nye områder, virker OCAs orientering mot de eksisterende kunstmetropolene veldig konservativ. UD virker ofte langt mer åpne for å gå nye veier enn det OCA er, sier hun.


Viste ikke interesse

Momentum, Norges største internasjonale kunstbiennale, var tidligere en av OCAs samarbeids-partnere i Norge. Ifølge direktør Dag Aak Sveinar finnes det imidlertid ikke noe formelt samarbeid mellom Momentum og OCA i dag.

– Det virker på meg som om OCA fokuserer på sin egen produksjon, og på å bygge opp og pleie sitt eget nettverk, sier Aak Sveinar. Han forteller at de under arbeidet med Momentum 2009 ble møtt med stor velvillighet fra andre nordiske støtteinstitusjoner, men at OCA aldri viste interesse.

– Jeg har stor respekt for den jobben OCA gjør når det gjelder deres eget program, men for oss er det et klart tap å ikke ha dem med på laget, sier han. På tross av henvendelser fra arrangørene, var OCA heller ikke inne, hverken som samarbeidspartner eller med økonomisk støtte, da Bergen Kunsthall arrangerte en stort anlagt internasjonal biennalekonferanse i september 2009.


Balanse mellom funksjoner

Marta Kuzma, direktør i OCA, sier på sin side at samarbeidet med andre institusjoner totalt sett har økt:

– OCAs rolle overfor den nasjonale kunstscenen er å fange opp hvor de interessante impulsene er med tanke på individuelle kunstnerskap, men også kollektive produksjoner. Vi er kontinuerlig i dialog med andre aktører i det norske kulturfeltet, for å dele informasjon om aktiviteter og utvikle nye strategier for å promotere norsk samtidskunst, både i nasjonale og internasjonale kontekster, forteller hun.

– OCA organiserer offentlige programmer som bringer internasj-onale kulturprodusenter til Norge. De besøkende presenterer sitt arbeid og sine ideer til et lokalt publikum, og noen holder gjesteforelesninger rundt om i landet. På denne måten etablerer de kontakter med norske kunstnere, kuratorer eller institusjoner, og i lys av dette har samarbeidet totalt sett økt, påpeker hun.

Både Norsk senter for teknologi i musikk og kunst (NOTAM) og Lofoten International Art Festival (LIAF) rapporterer om gode erfaringer fra tidligere samarbeid med OCA, og tror det er naturlig at kontakten går litt i bølger, blant annet avhengig av prosjektenes karakter. Selv om LIAF i 2008 hadde mindre kontakt med OCA enn med andre nasjoners tilsvarende organer, er kurator Richard Borgstrøm optimistisk når det gjelder fremtidige samarbeidsprosjekter mellom LIAF og OCA. Han tror kritikken dreier seg om et prinsipielt spørsmål om OCAs funksjon:

– Skal OCA fungere som en tilrettelegger for norske kunstnere og aktørers programaktivitet, eller skal OCA fungere som en selvstendig programmerende instans? I den tiden jeg har fulgt med oppfatter jeg at det har vært en balanse mellom de to funksjonene, sier Borgstrøm.


Optimister

På tross av de negative erfaringene når det gjelder samarbeid med OCA er det et uttalt håp blant institusjonene om at OCA i fremtiden vil spille en større rolle som partner og finansieringskilde for internasjonale prosjekter. Heller ikke Henie Onstad Kunstsenter, som de siste årene har vitalisert sin internasjonale satsing, har i dag noe aktivt samarbeid med OCA, men Caroline Ugelstad og Tone Hansen ved senteret håper at dette kan endre seg:

– Uten mulighet til å kunne søke Norsk Kulturråd om støtte til større produksjoner og med generelt store problemer med å få finansiell støtte til internasjonale prosjekter på samtidskunstfeltet, kunne OCA være en viktig støtteinstans og samarbeidspartner for oss på våre internasjonale satsninger, sier Ugelstad og Hansen.


Artikkelen er forkortet og bearbeidet for Billedkunst av Kristiane Larssen. Hele saken kan leses i Norsk Kunstårbok 2009.