• Hito Steyerl: After the Crash, 2009. Stillbilde

Bildets sirkulasjon og doble betydninger

Av: Ingrid Lønningdal

Publisert:

Utgave: 4/2010

Del: 

Bilder kan forstås som en materiell del av vår egen virkelighet. – For meg er bilder ting akkurat som andre ting; materielle objekter som en stein eller et piano. I tillegg til å undersøke bildene, prøver jeg å skape noe nytt med dem, sier Hito Steyerl som stiller ut for første gang i Norge.

Hito Steyerl gjester for tiden Henie Onstad Kunstsenter med videoprojek-sjoner i mørklagte saler og et abstrakt, men bevegelig videoverk. Tematikken i utstillingen kretser rundt henholdsvis krigføring og sirkulering av bilder. Steyerl tar en pause i monteringen for å snakke med Billedkunst.


Montasjen

– I katalogteksten A Thing Like You and Me skriver du: «Things often have to be destroyed, dissolved in acid, cut apart, or dismantled in order to tell their full story.» Jeg synes denne setningen beskriver filmene dine godt; måten de lekent kombinerer dokumentar, funnet materiale og fiksjon. Hvordan vil du beskrive arbeidsmetoden din?
– Setningen du siterer er veldig viktig for den måten jeg jobber med bilder på. For meg er bilder ting akkurat som andre ting; materielle objekter som en stein eller et piano. Jeg jobber med bilder, objekter, som på en eller annen måte har blitt skadet, ødelagt eller nedgradert; bilder som har sirkulert mye. I tillegg til å undersøke bildene, prøver jeg å skape noe nytt med dem. Enkelt forklart er verkene blitt til ved at et antall kilder er satt sammen i redigeringsprosessen.

– Er dette den mest tidkrevende delen av produksjonsprosessen?
– Ja, montasjen er tidsintensiv. Jeg vil si at jeg ikke kan lage mer enn fem til seks sekunder per dag. Det er en sakte prosess, like sakte som når en skulptør former granitt.


Syklus og repetisjon

– Videoene After the Crash og After the Crash 2 er fra en avfallsplass for vrakede fly i Mojaveørkenen, og fungerer som allegorier på finanskrisen. Tilsynelatende bruker verkene mye av det samme bildematerialet, likevel trer ulike historier innen de to versjonene frem. Kan du fortelle litt om bakgrunnen for disse verkene?
– Det stemmer at begge versjonene har mer eller mindre felles kilder, og det kommer faktisk også en tredje versjon. Bildene er de samme, men jeg repeterer og arrangerer dem på ulike måter. Det interessante for meg er hvordan noe, som essensielt er det samme, kan bli gjentatt på en annen måte. Filmen handler om økonomiske sykluser og materialers gjenvinnings-sykluser. Et fly blir til skrap, skrap blir til en dvd og dvd-en viser flyet og så videre. Det er en evig syklus. Jeg var interessert i spørsmålet «Hvis en syklus er evig, hvordan kan repetisjonen være annerledes hver gang?». Forandringen gir perspektiv og håp for fremtiden! Uten den ville vi være fortapt i et helvete av uendelig repeterende sykluser.

– Hvordan blir After the Crash 3?
– Den er om kameramannen som ble med meg til Mojave. Etter opptakene der, ble han innhentet av finanskrisa og mistet nær sagt alt. Han ble maler og begynte å male med ild og røyk; akkurat som om han var i en flystyrt. Sammenstøtet treffer på en måte også bak kameraet, og begynner å påvirke representa-sjonsmidlene i seg selv: Ild og røyk påviker lerretet direkte.


Uten kontroll

– I noen av filmene dine har du hovedroller, og du har sagt at det er viktig for deg å gjøre din posisjon som filmskaper transparent. Hvordan forholder du deg til dette?
– Det ville være for lett å tenke at du avslører posisjonen din bare ved å vise deg selv. Jeg prøver å inkludere meg selv i situasjoner der jeg ikke har kontroll, slik at jeg blir som et objekt; dyttet rundt av omstendighetene. Dette er veldig tydelig i November og Lovely Andrea, der jeg blir fanget av forskjellige kameraer og gitt ulike betydninger; som for eksempel bondage-modell eller kurdisk demonstrant. Jeg synes øyeblikket der jeg er et bilde, som kan bli manipulert i det uendelige, er interessant.

– Du har sagt at kunstnerisk praksis er betydningsfull i måten den kan stille spørsmålstegn ved dokumentets status. Kan du utdype dette?
– Kunst har tradisjonelt vært et verktøy for å stille spørsmål ved mekanismene som skaper journalistisk sannhet og vitenskapelig sannhet, som for eksempel i dokumentarer eller etnografiske dokumenter. Metodene har lenge blitt problematisert, du kan se det allerede i The Man With the Movie-Camera (1929) av Dziga Vertov. Det presserende nå er at slike sannhetsdokumenter har fått så stor innflytelse. De er over alt; real time fanger følelsene våre og har en kroppslig tilstedeværelse. Jeg synes det er viktig å gjenvinne handlekraft, og forstå bildene som en materiell del av vår samtids virkelighet.


Stor endring

– Filmene du viser i utstillingen er laget i perioden mellom 1998 og 2010. Ikke bare har teknologien endret seg i løpet av denne tiden, men det har også vært en utvikling i hvordan bilder distribueres globalt. Er dette en utvikling som kommer til syne i arbeidene dine?
– Det er det. I 1998 gjorde jeg ferdig Empty Center, som var laget med et Hi8-videokamera. Kameraet var litt større enn en knyttneve, så turistaktig ut og hadde lav bildekvalitet, men jeg kunne holde det med én hånd og gjorde mange håndholdte opptak. Det gav fleksibilitet og billig produksjon. Dette var et skifte fra 16 mm-film, som også er brukt i Empty Center. Rundt 2000 begynte jeg å bruke DV-kamera, i 2007 gikk jeg over til HD. Men det er absolutt ikke bare kameraene som har endret seg, hele distribusjonssystemet er annerledes nå. Det er vanskelig å forestille seg at for eksempel YouTube først ble lansert i 2005. Hvordan klarte vi oss uten disse visuelle arkivene?
– Bildene sirkulerte før også, men det var et styr å holde dem i bevegelse. Jeg pleide å bytte videoer med venner, vi sendte dem til hverandre i posten. November er et resultat av denne VHS-undergrunnsøkonomien; alt funnet materiale er fra taper som venner gav meg. Sirkulasjons-økonomien har endret seg fort, og nå bruker jeg BitTorrent-filer og andre medier.


Ulike diskurser

– Du har filmbakgrunn, men viser gjerne filmene dine i kunstinstitusjonen. Hvorfor ønsker du det? Og er det forskjell på resepsjonen av arbeidet ditt i film- og kunstmiljøet?
– Ja, absolutt. Det er fremdeles veldig ulike diskurser i de to feltene, og også innen feltene. Det er nesten som å bevege seg mellom forskjellige språk eller kulturer, noe jeg til en viss grad liker.
– I filmmiljøet blir filmene mine vanligvis vist på dokumentar-filmfestivaler. Denne scenen er mer kommersielt rettet mot større produksjoner og er ikke innstilt på å legge til rette for «gjør det selv»-prosjekter som også i økende grad blir laget i kunstkonteksten.
– Den svarte kuben har vanligvis de beste betingelsene med tanke på lydisolasjon og projeksjon, men fordelen med gallerisituasjoner er at du kan skape flere relasjoner mellom individuelle arbeider.


Bilder fra eBay

– Hva skal du arbeide med videre?
– Et av prosjektene jeg jobber med nå er en serie store lysbokser basert på fotografier jeg har funnet på eBay. De er tatt av tyske soldater under andre verdenskrig, amatørfotografier, som i noen tilfeller viser krigsforbrytelser. Jeg kommer bare til å vise copyright-merkene som selgerne på eBay setter på bildene for å unngå at brukere laster dem ned. Med utgangspunkt i disse merkene lager jeg helt abstrakte, vagt modernistiske bilder og refererer samtidig til det originale innholdet via navnet, vanligvis beskrivelser, på eBay-nettsiden. Prosjektet er et nytt skritt for meg i å utforske forholdet mellom abstraksjon og dokumentar.

– Hvordan fikk du kjennskap til disse bildene?
– For ett års tid siden gjorde jeg et prosjekt i Linz, der jeg som en arkitektonisk intervensjon kappet av fasaden på en nazistbygning. Jeg kom over bildene i forbindelse med forarbeidet og ble fascinert av praksisen: Ikke bare dokumenterte soldatene forbrytelsene sine, men bildene deres blir solgt på eBay. Betydelig handel har utviklet seg i tilknytning til bildene, noe som har helt absurde konsekvenser som at det også er mange forfalskede album til salgs. Du må spørre deg selv; hva er forskjellen mellom et falskt og originalt foto? Prosjektet har sammenheng med min interesse for bilders sirkulasjon, og viser en av de virkelig nifse sidene ved denne.

– Kommer du til å fortsette i denne retningen, med abstrakte arbeider?
– Jeg kommer til å lage både dokumentarfilmer og abstrakte arbeider. Prosjektene mine veksler også mellom å ha en stor porsjon humor og å være veldig seriøse. Jeg trenger de morsomme prosjektene for å få et optimistisk perspektiv på livet igjen. Til slutt blir det et møtepunkt mellom dokumentarene og de abstrakte verkene; nivået med det digitale bildet og dets sirkulasjon.