• Detalj fra InterfaCE

ArtSci – i krysningspunktet mellom kunst, vitenskap og teknologi

Av: Thale Fastvold

Publisert:

Utgave: 4/2010

Del: 

Kunstnerens rolle er i forandring. Den romantiske myten om den lidende eneboeren er utdatert og dagens kunstnere er i dialog med resten av samfunnet. En av tendensene akkurat nå er ArtSci, utstillinger hvor kunstnere enten samarbeider med forskere eller bruker vitenskap og forskning som inspirasjon eller råmateriale.

Som en del av samarbeidstrenden har det dukket opp flere ASCI-sentre som jobber med å gjøre kontakten mellom kunstnere og vitenskapsmiljøer lettere. To eksempler er det nyoppstartede Center for Kunst og Videnskap i Odense, og det mer etablerte Art & Science Collaborations, Inc. (ASCI) i New York. Jeg har snakket med direktøren for ASCI, Cynthia Pannucci, om kunst og vitenskap og hvordan samarbeid kan gagne samfunnet ved blant annet å sette fokus på klimaspørsmålet.


Gjensidig nytte

– Hvilke fordeler kan forskere få av å samarbeide med kunstnere og vice versa?
– Jeg mener forskere og vitenskapsfolk både kan få et nytt perspektiv på sin egen vitenskapelige forskning og få et innblikk i kreative metoder for tenkning. De fleste kunstnerne jeg har møtt gjennom arbeidet med ASCI er intellektuelle, de leser mye og bruker tid på å reflektere grundig rundt spørsmål som gjerne angår vitenskap mer enn kunst. De synes å bli drevet av en intellektuell nysgjerrighet samtidig som metodene de bruker for å finne ut av ting ikke er begrenset av normer og regler.
– For kunstnernes del kan fordelene med et samarbeid være at de kan få en dypere forståelse av vitenskapelige emner og metoder. Kunstnerne kan kanskje få tilgang til forskningsmateriale, som for eksempel røntgenbiler, eller de kan sammen med forskerne få benytte avansert laboratorieutstyr som for eksempel et SEM-mikroskop for skanning av elektroner.


Begge parter like viktige

– Kan du gi et eksempel på et vellykket prosjekt eller en utstilling basert på samarbeid mellom kunst og vitenskap?
– Et vellykket samarbeid mellom kunstnere og forskere bør bestå av en langvarig dialog og utveksling av perspektiver, basert på en gjensidig respekt for hva den andre parten kan bringe til prosjektet. Da vil kunstnerens bidrag være like viktig som forskerens og begge vil være åpne for ny informasjon og forandring. Det de lager sammen vil bli noe helt nytt som ikke kunne ha blitt skapt av den ene separat fra den andre.
– Det mest vellykkede ArtSci-prosjektet jeg har sett er også et av de vakreste kunstverk jeg har opplevd. Kunstnerne Ackroyd & Harvey og plantebiologene Howard Thomas og Helen Ougham ved Institute of Grassland and Environmental Research i Wales samarbeidet ved et ASCIs symposium i 2001. Forskerne ga kunstnerne tilgang til genetisk modifisert «eviggrønt» gress, et resultat av pionerforskning. Kunstnerne fant ut at gresset kunne fungere som lerret for fotografier over en lengre periode. Og gjennom samarbeidet utviklet forskerne metoder for miljøvennlig analyse av gressområder ved bruk av hyperspektral bildeteknologi.
– Min favorittutstilling må sies å være «InterfaCE» fra 2008 av marinbiolog Samuel Bowser og billedkunstner og poet Claire Beynon. Samarbeidet deres er så vidt jeg vet helt unikt, ved at de utviklet en slags «feedback-loop» hvor hver persons arbeid ble påvirket av den andres. Claires subtilt dramatiske kull- og pastelltegninger av vindskulpturerte overflater på Antarktis ble inspirert av en ekspedisjon med Samuels polforskningsteam. Deretter formin-sket Samuel tegningene gjennom nanolitografi. Miniatyrene ble så brukt til å lage små tredimensjonale groplasser og hjem for encellede urorganismer fra Antarktis som Samuel forsker på.
– Informasjon fra disse encellede organismenes bevegelsesmønstre og strukturer samles ved hjelp av videomikroskop og SEM-mikroskop, som så blir brukt til å generere vitenskapelige hypoteser som utgangspunkt for mer formelle forsøk. Claire bruker deretter dette visuelle forskningsmaterialet som inspirasjon for nye kunstverk.
– Utstillingen viste dialogen mellom to dedikerte mennesker med stor fascinasjon for forskning og skjønnhet, som i sin søken krysset grenser for å finne berøringspunkter mellom kunst- og forskningsfagene.


Gjør klima forståelig

– Klimaforandringene er dramatiske. Hvordan mener du at kunstnere best kan delta i debatten rundt klimaspørsmålet og få samfunnet til å fokusere på saken?
– Noen kunstnere er, lik forskere, naturlig nysgjerrige observatører av vår indre og ytre verden. De observerer, lærer og stiller spørsmål underveis mens de utforsker. En av forskjellene mellom kunstnere og forskere er at en forsker gjerne begynner med en teori eller tese, og deretter gjør forsøk og observasjoner for å kunne bekrefte eller avkrefte tesen. Kunstnere følger heller sin intuisjon når de utforsker noe. De vet at spørsmålene som trigger fantasien ofte leder til de mest interessante kunstprosjektene.
– Klimaforandringene er et av de mest komplekse, viktige og presserende tema i vår tid. Jeg tror kunstnere best kan delta i klimaforandringsdiskusjonen ved først å lese om og finne ut av hvilke tema som opptar dem mest, om det så er ørkenspredning, forurensning av havet, eller bedriftsansvar for daglige handlinger som kan sikre vårt miljøs bærekraftighet. Deretter vil det være opp til kunstneren å bruke sitt unike talent til å tolke vitenskapelige fakta på en slik måte at de kan relateres til folk på et personlig nivå. Å konseptualisere universelle sannheter i forhold til komplekse tema som klimaforandringer er ikke en enkel oppgave, men det er like fullt viktig at samtidskunstverdenen tar tak i det.


Berører følelsene

– Kan du fortelle om et konkret prosjekt du har arbeidet med i ASCI?
– Gjerne. Jeg organiserte ung-domsprosjektet «Fishes Feed Us» i 2007, som satte et menneskelig ansikt på konsekvensene som de store marine miljø-ødeleggelsene får for verdens fiskeribaserte samfunn. Barna fikk se en fantastisk multimedia-DVD, laget av Jean-Michel Cousteaus Ocean Futures Society, som forklarte vitenskapen bak havøkologi og den fundamentale betydningen av friske korallrev. Deretter fikk de vite hvordan forurensning av våre globale sjøsamfunn påvirker barna og familiene deres i små øysamfunn rundt i verden. Barna i New York ville umiddelbart hjelpe, og ønsket å finne en måte de kunne bidra på. Fishes Feed Us inneholdt tre komponenter: en blogg mellom barn på Filippinene, i Malaysia og New York City, produksjon av små animasjonsfilmer med havvesener som ble lagt ut på prosjektets webside, og en forestilling med 30 ungdommer på United Nations Plaza som en del av feiringen av Verdens miljødag den 5. juni i 2007. Det fineste og for meg mest overraskende var at flere barn og ungdommer kom til meg etter forestillingen og ville vite hvordan de skulle gå frem for å få president Bush til å forandre situasjonen.
– Jeg har alltid trodd at ArtSci- prosjekter har mulighet til å informere om viktige saker på en engasjerende måte, og med dette ungdomsprosjektet så jeg hvordan man ved å gjøre et globalt tema menneskelig fant nøkkelen til å berøre følelsene, som jo til sist er det som inspirerer til handling.