• Øyvind Torseter og Kurt Johannessen: Eg er ein frosk, Omnipax 2010

Bildeboka – eksperimentering, grublerier og debatt

Av: Trine Thorbjørnsen

Publisert:

Utgave: 4/2010

Del: 

Bildeboka er et format som gir andre muligheter enn galleriet. Billedkunst har snakket med kunstnere som benytter seg av dette.

For Øyvind Torseter som har jobbet som illustratør i ti år, er bildeboka både et privat galleri og en måte å stille ut på. Han kombinerer det å jobbe med illustrasjoner med egne kunstprosjekter. I det siste er det blitt mer og mer bokprosjekter.

– Jeg er først og fremst tegner, så derfor egner bøker seg. Det blir på en måte å stille ut på papir. Jeg liker det intime med boka, at du kan komme helt innpå tegningen.

– Hvordan skiller arbeidsmetoden ved å arbeide med bok fra andre prosjekter?
– Hver bok er unik og skaper en egen arbeidsprosess. Det tradisjonelle er at alt går gjennom forlaget. Jeg får en ferdig tekst fra redaktøren som jeg leser og finner ut om den passer for meg, så blir det gjerne et møte med forfatteren. Men det hender også at teksten er på skissestadiet og at det blir mer samarbeid underveis. Dette er ofte bra fordi tekst og bilder er avhengig av hverandre. Det blir en mer organisk prosess hvis forfatter og illustratør kan jobbe sammen med et prosjekt. Jeg tror det er blitt mer av dette i senere tid. At forlag kobler forfatter og illustratør sammen på et tidligere stadium.
– Bildebøker kan være helt tekstløse og sammenliknes med stumfilmen der det narrative ligger i det visuelle. I et samarbeid med forfatter Stein Erik Lunde utviklet og endret mye seg underveis. Forfatteren fjernet ting fra teksten, slik at det visuelle bar fortellingen i større grad. Det var et veldig fint samarbeid hvor vi endte opp med en bok vi bare kunne ha laget sammen, ikke hver for oss.


Eksperimentelle og surrealistiske bøker

I de siste årene har det utviklet seg mer eksperimentering i temaer som er allmenngyldige og som henvender seg til alle aldersgrupper. Torseter har blant annet samarbeidet med Kurt Johannessen, som resulterte i boka Eg er ein frosk (2010).

– I dette samarbeidet improviserte jeg ut fra teksten som ikke følger en tradisjonell oppbygging, men har tilløp til en narrativ historie.

– Hva handler boka om?
– Det er vanskelig å si hva den handler om. Teksten tar utgangspunkt i noe gjenkjennelig som etter hvert forsvinner ut i surrealisme. Jeg har forsøkt å jobbe med bildene på samme måte. Ikke forholdt meg så veldig strengt til teksten, men lekt meg ut i fra den. Det er lærerikt å samarbeide med forfattere. Bevisst eller ubevisst sklir nok tekstene jeg leser inn i mine andre arbeider.

Boka Avstikkere (2007) er en kunstbok uten tekst og viser en serie med mange tegninger i samme format. Denne fikk Torseter en internasjonal billedbokpris for i 2008 ved den internasjonale barnebokmessen i Bologna.

– Her har jeg bare begynt å tegne uten en bestemt idé. Karakterer og situasjoner har utviklet seg underveis. Jeg laget ferdig tegningene for så å gå til forlaget med prosjektet. De likte det, så det ble bok.

Torseter er opptatt av alle sider ved boka. Det fysiske som papirkvalitet, format, innbinding, skrifttyper og selve blaingen er viktig sider ved boka. Det skaper en helhet og er sammen med teksten og bildene med på å fortelle historien.

– Mange oppfatter kanskje dette som rammer og regler som binder opp kunstnerisk. Men det er positivt å jobbe innenfor rammer, for man kan bruke dem eller bryte dem. Det er veldig mange prosesser før det blir bok av det, fra skissestadiet til skanning, design og trykking. Dette gir også muligheter.


Både bok og galleri

Per Dybvig driver et vekselbruk mellom bokillustrasjon og tegning som frikunst. Han er aktuell med utstilling hos Galleri Opdahl i Stavanger, og har jobbet med illustrasjon, primært for barnebøker, i en årrekke.

– De to praksisene er ganske forskjellige. Rammene som utstillingsrom og bokformat har gir på hver sine måter en del betingelser. Jeg jobber sjelden med bøker i atelieret. I bøker har man et manuskript å forholde seg til, et gitt format, forfatteren har kanskje ideer og synspunkter. Det er en annen intimitet over boka, jeg forsøker å gjøre tegningene i samme avstand som boka skal leses. Dette gjør at jeg arbeider med tegneblokka i fanget.

– Tegningene blir laget for boka, dermed er de ikke alltid egnet for vegg.

Dybvig synes alltid det er spennende med et nytt manus og jobber i varierende grad sammen med forfatteren.

– Jeg jobber med tempoet i historien. Det er viktig å få en tilsvarende temperatur og rytme som teksten. Skisser lager jeg sjelden, jeg liker den direkte måten å jobbe på, nye ting kan oppstå, ting kan ellers fort bli for planlagte. For å beholde tråden fra tegning til tegning, forsøker jeg å arbeide lengst mulig sammenhengende. Med variasjon i teknikker og tempo utvikles en dynamikk og dramaturgi.


Bokkunst for grublerier og debatt

En som har utviklet bildeboka, er bildebokkunstner, illustratør og forfatter Fam Ekman. Hennes bøker er blitt samleobjekter og betraktes som nyskapende, både kunstnerisk og litterært. I følge den svenske bildebokforskeren Ulla Rhedin er Ekmans bok Hva gjør vi med lille Jill (1976) banebrytende for en mørkere tematikk om eksistensiell livsproblematikk i bildebøker. Boka henvendte seg både til voksne og barn.

Ekman lager mest egne bøker, og står for både tekst og bilder. Til spørsmålet om målgruppetenkning og alder mener hun forventningene om at bildeboka per definisjon er for barn, sitter dypt.

– Mine bøker er blitt betegnet som «merkelige» og blitt misforstått. Men det bør være plass for eksperimentelle bøker både for barn, unge og voksne. I Norge har vi egentlig et veldig bra miljø for å utgi slike bøker gjennom det offentlige støtteapparatet, og forlagene er interesserte. Men når spørsmålet «Passer dette for barn?» stadig dukker opp, vitner det om at tradisjonelle forestillinger ikke slipper taket, men gjentar seg fra generasjon til generasjon. Det er ganske kjedelig og er ofte en helt feil spørsmålsstilling.

– Da boka Tilberedning av hjerter (1998) kom ut, ble den misforstått. Den er nokså dyster og trist, og definitivt ikke for barn. Men den havnet jo i hyllene for barnebøker i butikkene.

– Hvordan arbeider du med bøkene dine?
–Temaer og ideer er ikke bestemt på forhånd, de utvikler seg parallelt med bildene. I den nyeste boka Stoff (2010) er jeg inspirert av et kjent svensk eventyr som er bygget på en slags regle som stadig utvider seg. Den handler om en mann som går til skredderen for å få sydd seg en frakk, som blir en jakke, og så en bukse og så videre. Poenget er at det ble ikke det han hadde forestilt seg, litt slik som livet er. Slike historier gir en spire til grublerier om livet, og samtidig er det et søtt eventyr, en god historie.

Ekmans bøker vekker interesse og sporer til debatt i fagmiljøer for barnebøker. Ingjerd Traavik har skrevet bok om bildeanalyse der hun har drøftet Ekmans bøker Kattens skrekk (1992) og Dagbok forsvunnet (1996). Hun mener fortellingene fungerer på ulike nivåer for barn og voksne. Den enkle handlingen og visuelle virkemidler som appellerer til følelsene gjør at historiene kan forstås av barn. Samtidig er tekstene preget av tvetydigheter, ironi, ordspill og intertekstualitet som gir den voksne leseren noe å bite i. Traavik er begeistret for Ekmans arbeider og er enig med sin kollega Bakkeli Amundsen som mener bøkene utfordrer ideen om et intellektuelt skille mellom barns verden og voksne. Andre i fagmiljøet er mer kritiske til Ekmans fortellerstil.

I en kritikk av Ekmans Da solen gikk ned (2002) i Norsk barnebokinstitutts årbok av 2009, mener bibliotekar Bente Bing Kleiva og forfatter Per Olav Kaldestad at den knappe, til dels absurde og abstrakte teksten fører til at historien går i oppløsning, «forvitrer» og mister leseren. Forfatterne mener bilder og tekst skal være likeverdige og at bildene «må korrespondere» med teksten. I Ekmans bok derimot er det bildene som bærer historien. Kleiva og Kaldestad konkluder med at boka burde vært uten tekst og at den kanskje best ville egne seg som enkeltbilder på et galleri. Forsker Ulla Rhedin har gått imot denne kritikken.


Spenning mellom tekst og bilde

– Du har hevdet at denne kritikken har et «normativ tekstperspektiv». Kan du utdype dette?
– Kritikerne har en oppfatning at det er teksten som skal bære historien. Jeg mener derimot at bilde og tekst danner parallelle historier som blir til en helhet. Hvis teksten forsvinner, faller spenningen mellom bilde og tekst og meningen blir borte. Det er gjennom sammenstillingen av språklige virkemidler som negasjoner, repetisjoner og språklige uttrykk satt i kontrast med bildenes utsagnskraft at for eksempel ironi og komikk oppstår. Det er dette som er selve bildebokas dynamiske og dialogiske forteller-teknikk.
– Kunstneren må tenke ut hvordan hun teknisk bygger opp og lader bildene sine, ekspanderer og penetrerer tekstens innhold. En bildebok forutsetter en dramaturgi, en story-board, der konteksten, som bildene på foregående side, papirkvalitet, format og skrifttype bidrar til helheten og fortellingen. Selve blaingen er for eksempel også en performativ handling som skaper mening, avslutter Rhedin.