• Jo Spence/Terry Dennett: «Mammogram» fra A Picture of Health, 1982

TEMA - Personlig, men ikke privat

Av: Ane Hjort Guttu

Publisert:

Utgave: 4/2010

Del: 

Museet for samtidskunst i Barcelona viste i 2005 den britiske fotografen Jo Spences arbeid, A Picture of Health, for første gang siden 1980-tallet.

Siden ble det også vist på Documenta. A Picture of Health er et montasjearbeid skapt i perioden 1982-84, som består av farvede A2-ark med pålimte fotografier og tekster. Spence fikk påvist brystkreft i 1982, og bildene dokumenterer den behandlingsprosessen hun gikk gjennom i helsevesenet, fulgt av tekster som denne:

«Jeg besluttet å dokumentere det som skjedde med meg. Ikke bare å være objektet for de medisinske overlegningene deres, men være det aktive subjektet i min egen undersøkelse. Her, mens jeg er på en mammografiundersøkelse, har jeg overtalt radiografen til å ta et bilde for meg. Hun var ikke så lysten på det, men syntes likevel det var å foretrekke framfor at jeg selv holdt kameraet ut på armlengdes avstand for å ta et selvportrett. »1

Det var overraskende å se disse slitte, nærmest falmede plakatene ti år etter at Spence selv døde av leukemi. Det mest overraskende var at jeg ble så overrasket, over at selveste Documenta kunne presentere et slikt arbeid. Jeg var altså ennå ikke fri for ideen om at det er ting man ikke lager kunst om. Jeg husket en workshop jeg tok del i en gang, der en medstudent hadde laget et prosjekt nettopp med utgangspunkt i sin egen erfaring med brystkreft. Hun hadde hengt opp bilder og dagboknotater som dokumenterte prosessen hun hadde vært igjennom. Professoren, lederen for workshopen, slaktet arbeidet. Sannsynligvis var det ikke like kritisk og presist som Jo Spences gjennomgang av helsevesenet og dets fremmedgjorte forhold til kroppen. Men professorens kritikk handlet ikke så mye om kvaliteten på arbeidet, som om valg av tema. Etter hans mening kunne ikke dokumentasjonen av ens egen brystkreftsykdom fungere som materiale for et kunstprosjekt. Fordi, og nå fulgte standard-formuleringen: Som kunstner kan du være personlig, men ikke privat. Brystkreft tilhørte tydeligvis det private.

Barneforbud

For noen år siden lagde jeg en film der sønnen min på fire år deltok. Jeg dokumenterte blant annet noen objekter han hadde laget. Før jeg gjorde dette, hadde jeg bemerkelsesverdig mange kvaler. Kunne jeg virkelig lage kunst om og med mitt eget barn? Var ikke det litt drøyt? Risikerte det ikke å bli sett på som «kvinnekunst»? Jeg vil påstå at jeg ikke har vært alene om denne typen overlegninger. På akademiet fikk man titt og ofte høre, både fra kvinnelige og mannlige kunstnere, at dersom man var kvinne og kunstner, kunne man ikke få barn. Den selvfølgelige måten det ble sagt på, antydet at det nærmest var som en sannhet å regne innenfor norsk kunstutdanning; noe som er blitt formidlet gjennom generasjoner. I de senere årene er påstanden blitt moderert, nå hører jeg stadig at man i hvert fall ikke kan få mer enn ett barn.

Man kan sikkert spore et behov for å rettferdiggjøre egne valg i denne «sannheten». Men den har altså ligget og murret siden kvinner fikk tilgang til kunstutdanning og sannsynligvis også en rekke andre yrker som krevde stor grad av dedikasjon. Ikke bare utelukker en slik påstand mesteparten av jordens kvinnelige befolkning fra kunstneryrket – barneforbudet gjelder selvsagt ikke menn – og skaper nærmest en egen kunstner-klasse. I tillegg impliserer den at det må finnes en rekke helt normale menneskelige erfaringer som ikke egner seg som materiale eller idégrunnlag for kunst. De fysiske endringene, de praktiske vanskelighetene og den mentale splittelsen det innebærer å få barn, og de politiske strukturene som blir synlige idet man trer inn i morsrollen, er ikke blitt regnet som kunstnerisk interessante nok til å rettferdiggjøre et så tidkrevende og distraherende valg.

Det personlige er politisk

På det politiske området har privat og personlig betydd akkurat det samme, nemlig noe som ikke tilhører politikken. Den amerikanske feministen Carol Hanisch publiserte i 1969 pamfletten The Personal is Political. Hanisch arbeidet i flere år med å opprette såkalte «consciousness-raising groups» der kvinner kunne samles og diskutere politikk med bakgrunn i sine personlige erfaringer fra arbeids- eller familieforhold. Denne aktiviteten møtte tildels sterk kritikk hos venstresidas egne ideologer.

Som Hanisch selv skriver i en senere introduksjon til pamfletten: «Mange av de som arbeidet innenfor SCEF (Southern Conference Educational Fund) kritiserte kvinnene som kom sammen i grupper for å diskutere sin egen erfaring av undertrykking. Det ble kalt «navlebeskuende» og «personlig terapi» – og det ble i hvert fall ikke sett på som politisk. De kunne noen ganger innrømme at kvinner ble undertrykt (men bare av «systemet») og sa at vi skulle ha lik lønn for likt arbeid, i tillegg til noen andre «rettigheter». Men de klandret oss uten stans for å prøve å bringe våre såkalte personlige problemer inn i det offentlige rom – særlig «all slags kroppstematikk» som sex, utseende og abort.»2

I pamfletten skriver Hanisch: «En av de første tingene vi oppdager i disse gruppene, er at personlige problemer er politiske problemer. Det finnes ingen personlige løsninger på dem. Det finnes bare kollektiv handling for en kollektiv løsning.»3

A Picture of Health har en åpenbart kritisk agenda i å tematisere pasientens underlegne status i et system. En av plakatene til Spence viser en legevisitt sett fra nabosykesenga. Blikkvinkelen nedenfra, gjengen med hvite rygger rundt en seng, gir et sterkt bilde av hennes egen pasientfølelse. Som respons tar hun tilbake makten via kameraet: Den som fotograferer, har også definisjonsmakt.

Den politiske effekten av Spences verk kan ligge i denne kritikken av helsevesenet. Men for meg som tilskuer besto den viktigste erkjennelsen i at prosjektet i det hele tatt ble presentert, at et slikt arbeid kunne vises her. Det har aldri vært kult å være en middelaldrende kvinne med brystkreft. Og nettopp fordi jeg fremdeles opplevde et tabu knyttet til det, kjentes prosjektet så viktig: Insisteringen på at også denne personlige erfaringen har en plass, ikke bare i alternative gallerier i London, men i den hegemoniske kunstoffentligheten.

Ved polis´grenser

Frasen personlig, men ikke privat har mistet mye av sin mening etter 1990-tallets såkalte bekjennelsesestetikk. Egentlig betydde den alltid relevant, men ikke irrelevant. Noe passer inn, og noe passer ikke inn. Det grunnleggende spørsmålet blir da som vanlig: Hvem bestemmer hva som ikke passer inn?

Også kunstscenen er en form for polis, det som i det gamle Hellas betegnet ikke bare den geografiske bystaten, men også det politiske handlingsrommet den representerte. Polis var et samfunn av politiske subjekter. I de gamle greske bystatene regjerte borgerne, dels via loddtrekning og dels via en form for direkte demokrati i en folkeforsamling. Kvinner, barn, slaver og eiendomsløse var ikke anerkjente borgere og derfor ikke en del av polis, de tilhørte den private sfæren, «husholdningens skyggefulle indre», for å si det med Hannah Arendt. Der muliggjorde de andres politiske aktivitet ved sitt reproduktive arbeid.

Arendt brukte den greske samfunnsstrukturen til å peke på et samfunn der politisk virksomhet hadde høyest status, og der politikk var aktiv handling og forhandling snarere enn administrasjon. Hun forsvarte skillet mellom det politiske og det private eller det sosiale området. Siden har Arendt blitt sterkt kritisert, blant annet av feminister, for sin organisering av menneskelig aktivitet i høyere og lavere nivåer, der det reproduktive arbeidet havnet nederst. For hvem bestemmer hva som tilhører polis, hva som regnes som politikk, og hva som regnes som kunst?

En mer radikal definisjon av politikk vil hevde at politikken foregår, ikke inne i polis, men ved polis´ grenser. Ikke mellom definerte parter, men mellom definerte parter og de andre, udefinerte partene. Politikk oppstår når de ekskluderte plutselig blir tydelige og krever å bli sett og anerkjent som likeverdige. Jo Spences refleksjon rundt møtet med helsevesen, dokumentasjonen av undersøkelser, operasjoner og sykeleie, og i siste instans hennes insistering på at dette arbeidet er et relevant kunstverk, er politikk.

Leonardo da Vinci, eller var det Pablo Picasso, sa at kunst er å gjøre det usynlige synlig. Politikk er kampen for å gjøre de usynlige synlige. Og den kampen må kjempes overalt og hver dag, ikke minst i kunstfeltet.

NOTER
1. Jo Spence: A Picture of Health,1982. Alle sitater er mine oversettelser.
2. Carol Hanisch: Introduksjon til The Personal is Political, 2006
3. Carol Hanisch: The Personal is Political, 1969