• Chto Delat: Partisan Songspiel. Belgrade Story. Stillbilde.

Kunst først, så politikk

Av: Daniel Slåtnes

Publisert:

Utgave: 4/2010

Del: 

«Reality Check» tar form som en informasjonsrik utstilling med 15 inviterte kunstnere og en serie happenings som blant annet Critical Run, videoprogrammet Actions! og flere workshoper med utgangspunkt i utstilte kunstprosjekt.

De mest interessante verkene er utstillingens videoarbeider. Og kanskje er det slik fordi denne innpakningen passer ekstra godt for å formidle den store informasjonsrammen som politikk er, i et visuelt språk?

Martyna Starostas video Voodoo Instructions er en blanding av dukkespill og iscenesatte samtaler mellom tyske unge voksne som diskuterer gentrifisering og kapitalisme med den lokale Sub-Way som fokuspunkt. Synspunktene som deles med publikum er populistiske og endimensjonale, men kunstneren lar dukkespillet utvikle seg til et vittig voodoodrap på ungdommene. Starosta er selvironisk og verket blir dermed en invitasjon til å reflektere over den fremherskende venstreorienterte samtids- kunstscenen og over hvor enige vi alle i grunnen er. Sitatet fra videoverket illustrerer også min egen og ungdommens apati: «I don’t care. Now we have Sub-Way. It’s great!»

Også Chto Delats Partisan Songspiel. Belgrade Story er et verk som kombinerer omstendigheter, meninger og en kunstnerisk dimensjon av kreative valg. I prosjektbeskrivelsen beskrives verket som en politisk analyse og det at verket strengt tatt ikke er det, men heller et sluttprodukt av kunstneriske, særegne beslutninger som er inspirert av politiske meninger, gjør det til et godt kunstverk.

I Delats verk blir man presentert for undertrykkelsen av sigøynere, homofile, arbeidsløse og invalide i Serbia. I tale, sang og dans agerer de vekselvis mot hverandre og mot byråkratene som har hovedrollen som antagonisten. Publikum møter fremmedfrykt på forskjellige plan i en underholdende ramme, blant annet i form av et kommenterende kor av døde partisaner. Temaet må ha blitt gjort hensiktsmessig diffust i de kunstneriske valgene. For selv kroppsspråket til protagonistene synes å fortelle noe om publikums egne fordommer overfor de andre når de henvender seg til kameraet med sine historier, er de samtidig gjennomgående rare.

Kunst er ikke underholdning, men god kunst er underholdende. Det syntes jeg er viktig å huske på spesielt når det gjelder politisk kunst, så den ikke blir politisk i første rekke, og kunst i andre. Det er kanskje en tapt sak å legge opp til en redegjørelse på god kunst, men et av de mindre velfungerende verkene er Lise Bjørne Linnerts Desconocida-Unknown-Ukjent.

Linnerts verk presenteres på et arbeidsbord hvor man kan se en dokumentarfilm og annen skriftlig informasjon om forferdelige overgrep mot kvinner og barn i den meksikanske byen Juarez. Vi får vite at overgrepene skjer på grunn av den ukontrollerbare kriminaliteten og fattigdommen i området. Det legges også opp til at publikum kan brodere navnene på kvinner som har blitt myrdet i Juarez, ved arbeidsbordet. Prosjektet mangler dessverre en kunstnerisk dimensjon som ville gjort det mer personlig, underfundig og konseptuelt komplekst. Det ligger rett og slett for mye politisk informasjon i verket i forhold til visuell kunstnerisk bearbeiding