• Gardar Eide Einarsson: Drug Lord, 2010.

    Vegard Kleven

«Gardar» i massevis

Av: Johanne Nordby Wernø

Publisert:

Utgave: 4/2010

Del: 

Hva gjenstår egentlig å si om Gardar Eide Einarsson?

Da han giftet seg i Japan nylig, tok VG turen og lagde billedreportasje. Da Pamela Anderson gikk til innkjøp av et verk av «Gardar», som selv mannens aller fjerneste bekjente og deres fettere og kusiner nå kaller ham, var Dagbladet på plass. Og når han åpner sin store soloutstilling på Astrup Fearnley, blir det samvittighetsfullt dekket av journalister og kritikere, både før og etter åpning.

Media nærmer seg 34-åringen med en viss underlegenhet, fordi både kunstnerskapet, utlendigheten og hans «rocka stil» (Dagbladet) røper inngående kjennskap til temaer og miljøer som setter stavelsen «kul» på plass i «kultur» igjen, og som de fleste bare har viet nervøse sideblikk fra det motsatte fortauet. Enten er temaene livsfarlige, som den japanske mafiaen, eller de forutsetter en spisskompetanse som de færreste har hatt den monomane utholdenheten til å legge seg etter, som kult-tegneserier og bilbombens historie.

Som du har lest i hastepressen: «Gardar» møtes i dag med høye forventninger internasjonalt. For rundt ti år siden flyttet han målbevisst til New York for å skape en kunstnerkarriere slik det ganske enkelt ikke kan gjøres fra Oslo, og later til å ha jobbet non-stop siden. Han balanserer en fan-aktig kjærlighet til deler av nyere kunsthistorie – minimalismens fargeløse, stramme organisering og popkunstens appropriering av dagligdagse tegn – med en glupsk tapping av helt bestemte årer av kulturelt materiale: den kriminelles historie, ordensmaktens identitet og selvoppholdelse, kontrollinstansenes virkemåter. Skulpturen Caligula (2010) er utført i iskaldt, fluoriserende lysstoffrør, samtidig som keisernavnet den staver, forbindes med romersk bakkanal, opphetet galskap og sex. Men Einarssons forelegg er fra vår tid: et skilt utenfor strippebaren Caligula et sted i Mexico.

Når han har hatt galleriutstillinger, har publikum selv måttet sørge for å skaffe seg nøkler til forståelse, for eksempel i muntlig form fra galleristen, for å slippe å oppleve det hele som nesten fiendtlig hermetisk. Ina Blom forstår det reserverte visuelle språket som en «paranoiaestetikk», der «uforståelige tegn og logoer på monokrome malerier, idiotiske fraser snappet opp (…) fra dypet av en obskur webside» gjør møtet med kunsten mindre til en «opplevelse enn en irritasjonsfaktor, noe som gnager», og der er tilskuerparanoiaen aktivert. Hadde jeg bare vært blant dem som satt på de riktige nøklene, resonnerer tilskueren. Einarssons verker bearbeider dette ukomfortable sosiale aspektet ved det å (prøve å) oppleve kunst, og dét er viktigere enn hva cluene i bildene «egentlig» peker mot.

På Astrup Fearnley blir det klart at stumheten kan knyttes til galleriutstillingenes smale utvalg. Mengde hjelper. Et helt landskap av «ute»- og innerom bygget opp, og de ulike arbeidene gjør hverandre mer lesbare. Publikum får midlertidig besøkstillatelse i en by der forskjellige grupperinger holder til. Bare gjennomsnittsborgeren mangler: alle i Einarssonville er i kriminelle organisasjoner eller de tilhører ordensmakten. Rundt hjørnet lurer de litt kriminelle, guttunger med skateboard, tatoveringsiver og mye å lære.