• Knut Åsdam: Psychasthenia 15, 2010 (arkitektonisk installasjon) og Abyss, 2010 (film). Produsent: Filmhuset Oslo. Co-produsenter: City Projects (London) og Bergen Kunsthall.

    Thor Brødreskift

Når det å bygge bare delvis gir mening

Av: Sigrun Åsebø

Publisert:

Utgave: 4/2010

Del: 

Som så mange ganger før har årets festspillutstilling gjort krav på salene i Bergen kunsthall gjennom ombygning.

Åsdam har fått satt opp høye stålgjerder i tre rom, og foran de to videoene er det bygget betongtribuner eller trapper vi kan sitte på. Gjerdene er en forlengelse av videoenes tematikk og strukturer, og griper fysisk inn i vår omgang med kunsten gjennom å stenge passasjer mellom salene. Tema for utstillingen er overordnet sett migrasjon, forflytning, mental grensekryssing og forholdet mellom fysiske omgivelser og selvet.

Fotoserien Grorud1 inne i no. 5 framtrer dokumentarisk, men er i likhet med resten uten en klar fortelling. Girl on bridge viser for eksempel en kvinneskikkelse som haster over en bro, som en samtidig Munchs Pikene på broen. Men mens Munch lar omgivelsene underlegges personenes sinnstilstander, er menneskene her bare tilsynelatende et kompositorisk og narrativt sentrum. Arkitekturen har i utstillingen generelt plass både som tegn og ting, den er både fysisk og mentalt regulerende, og framtrer på mange vis som en selvstendig karakter på linje med menneskene som inntar den. Figurer og omgivelser veksler på å fungere som bakteppe for hverandre.

Groruddalen er et område med høy innvandrerbefolkning og plukker opp problem-stillinger vi også møter i Untitled: archive (migration) og de to hovedverkene Abyss og Tripoli. Abyss er filmet på ulike steder i Øst-London, Tripoli i den modernistiske brasilianske arkitekten Oscar Niemeyers gigantiske uferdige markedsplass i Tripoli fra 1960-tallet. Figurene vi møter deltar ikke i en tydelig fortelling, men i romlige strukturer som i vekslende grad er i stand til å gi mening til ordene. Dialogen er oppstyltet og karakterene framfører replikker de ikke helt har del i. Distansen mellom selvet og talen understreker hvordan identitet er ytre bestemt, og ikke en indre autentisk enhet vi kan velge å uttrykke og som har krav på «sitt eget rom». Dette er gjennomgående i videoene. I Abyss lar Åsdam hovedpersonen forsøke å begå et ran kun ved hjelp av språk og blikk. Dette fungerer som en slags kommentar til postmoderne ideer om at språk helt og holdent styrer jeget, at språket er vold og at vi kan gjøre ting med ord. Både kropper og omgivelser er mer enn abstrakte språkstrukturer i Åsdams univers.

Også i Tripoli er replikkene både klisjépreget og eksistensielle og får dobbel bunn innenfor de arkitektoniske strukturene. Utsagn som «if you fell down, there would be no-one there to catch you», forsterker meningstapet i den visjonære modernismen og alle vyene om at gigantiske betongprosjekter vil skape utopiske fellesskap. Tripoli er et monument både over en nasjons tap, og over tap av mening.

Åsdams univers er fascinerende og utstillingen er gjennomarbeidet. Videoene er et interessant dokument over hvordan omgivelsene dikterer oss. Samtidig kan den mest velstrukturerte form også avstedkomme formløshet og død. Denne festspillutstillingen er blant de bedre, selv om den krever tid og aktiv lytting for å få med seg de mumlende engelske replikkene.