• Sheela Gowda: And.., 2007.

    Vegard Kleven

Granskning i sømmen

Av: Line Ulekleiv

Publisert:

Utgave: 4/2010

Del: 

Sheela Gowda har de siste årene markert seg i en rekke større gruppeutstillinger i Europa.

Den Bangalore-baserte kunstneren er kjent fra «Indian Highway» som blant annet ble vist på Astrup Fearnley (her viste Gowda Darkroom, et «palass» bygget av metalltønner), og under fjorårets Veneziabiennale. «Postulates of Contiguity» på Office of Contemporary Art (OCA) er hennes første europeiske separatutstilling, og selv om den i omfang er som et lite punktnedslag å regne (med kun to verk), er den likevel svært velformulert.

Gowdas praksis plasserer seg i sømmen mellom en sosiopolitisk problematikk, først og fremst relatert til hennes hjemlands kulturelle betingelser, og materialenes betydning. Disse materialene – som kumøkk, aske, menneskehår og røkelse – knytter an til lange tradisjoner. Samtidig skyver hun fokus vekk fra de forventede kontekstene og innfører en mer åpen kritisk distanse. Den naturlige motstanden mot å bli lest gjennom et spesifikt «indisk» filter kan riktignok lett saboteres i en forenklet resepsjon av disse verkene. Siden Gowda aktivt benytter seg av et kulturelt bestemt rammeverk og fører dette i nye retninger, er en forståelse av de komplekse motivene bak de materielle forflytningene alfa og omega.

Gowda benytter seg av en type abstraksjon som kan føre tankene til den materielt «urene» sensibiliteten til Eva Hesse. Denne referansen synes i alle fall nesten uunngåelig i installasjonen And…, som skaper en særegen poetisk situasjons-fornemmelse. Verket trekker opp slyngende, luftige og uavklarte linjer i utstillingsrommet. Røde, avstivede rep er montert rundt bærebjelker i taket, de løper vertikalt fritt i rommet og ligger i løse kveiler på gulvet. Det er tegnet stort og lineært med repene, og resultatet er både grafisk og vitalt.

Ifølge infomaterialet er installasjonen resultat av en tidkrevende prosess som involverer 120 synåler og like mange røde tråder, hver av dem på over to meter. Hver og en av disse trådene er tredd gjennom nåløyet, og tråden er lagt dobbelt. Nålene med tråd er klistret sammen ved hjelp av lim og kumkum, et pulver fremstilt av gurkemeie og kalkstein, tradisjonelt anvendt til kroppsdekorasjoner og religiøse ritualer. Ut av dette har Gowda laget tre røde rep, to på 115 meter og ett på 60. Det fineste med dette paradoksalt monumentale lengdestrekket er de partiene hvor sytrådene er eksponerte gjennom glipper. I endepartiene utgjør de blanke synålene et skjørt fundament. Her blir de innebygde kontrastene mellom tradisjon og reformuleringer ekstra spisset. Den tekstile tradisjonens forterpete «mykhet» blir noe mer uklassifiserbart og produktivt.

Det andre arbeidet i utstillingen, Best Cutting, består av indiske avisklipp om temaer som kastevesen, vold og politikk, samlet gjennom ti år og påtegnet klesmønster. Nyhetssakene er tildels smått absurde, men rommer også politisk brennbart stoff, og det overlagte stiliserte mønsteret spiller på rigide strukturer. I så måte opererer dette verket med litt trangere fortolkningshorisonter enn And..., og blir en litt påtvunget appendiks. Like fullt: I begge arbeider viser Gowda hvordan linjenes forbilledlige klarhet kontrasterer de underliggende flokene. De fremstiller derav sin egen utilstrekkelighet som modeller for samfunnet, men viser også en slags abstrahert styrke