• Fred Mortagne: Untitled, Phoenix Arizona, 2004

Skate Culture?

Av: Marius Wang

Publisert:

Utgave: 3/2006

Del: 

«Skate Culture» presenterer og skraper borti flere elementer av ulik karakter ved skateboardkulturen, men samles ikke i noen form for fellesnevner. Utstillingen er i så måte åpen og gjør seg tilgjenglig for publikum uavhengig av ståsted. Det hadde likevel vært ønskelig at Preus museum, Norges nasjonale fotomuseum, kunne vist større forståelse for skateboardfotografiets historie, bildetradisjon og utvikling av en egen fotografisk estetikk.

På undersiden av et skateboard montert på veggen i Preus museum skimtes en ung mann i bar overkropp med en revolver i hånden. Bildet er et utsnitt fra Larry Clarks serie «Tulsa» (1971) som skildrer den «fortapte ungdommen» i US suburbia, et miljø hvor sex, drugs and rock’n roll er en del av hverdagen. Men hvorfor er Clarks fotografi brukt som graphic på et Supreme-brett og hva gjør dette på Preus museum?
Kuratorene tar utgangspunkt i skate culture-begrepet og den visuelle kulturen det innbefatter. På en av museets svartmalte vegger kan man lese følgende: «Without photographs there would not be a global skate scene». Fotografiet og skatekulturen har gått hånd i hånd siden Craig Stecyk dokumenterte de første ilandkomne surferne fra Venice, California i 60-årene. Stecyks bilder setter en historisk ramme om «Skate Culture», men historien følges ikke opp. Både det sekvensielle fotografiet og den utstrakte bruken av fish eye-linser er utelatt fra utstillingen, og veien til Scott Pommiers store og velregisserte fargefotografier blir usynlig, selv om bildene klarer seg på egen hånd i møtet med betrakter. Mike O’Meally observerer skateren som et integrert og naturlig element i byen, mens Fred Mortagne distanserer seg og plasserer skateren i relasjon til et større miljø. Mortagnes lek med geometriske og organiske former resulterer i en vakker og ny type skateboardfotografi.
Det er mye forskjellig å se på «Skate Culture». Cheryl Dunns dokumentariske film fra 1998 viser skateren og kunstneren Mark Gonzales utføre en leken og grasiøs skateboardballett i Städtisches Museum Abteiberg. Filmen kommenterer skaterens inntreden i finkulturen, men blir også en reaksjon på den statiske opplevelsen av museet som institusjon. Pontus Alvs timelange film Stronger Than the Strange er en blanding av skatevideo, kunstfilm og dokumentar. Oppbyggingen og senere nedrivingen av en illegal skatepark i Malmø er dokumentert i filmen og kommenterer skaternes kontinuerlige kamp om plass i det offentlige rom.
Med skateboardets inntog i populærkulturen forsøkte også Hollywood å tjene noen kroner på den store hypen i 80-årene, men feilet. Marius Enghs arbeid Gleaming The Cube viser pressemappen fra filmen med samme navn innkapslet i rammer. Bildematerialet som er presentert viser tydelig hvorfor dette ble en flopp. Bildene relaterer seg verken innholdsmessig eller fotografisk til skatekulturen, og innslaget av skatere blir kun en simpel rekvisitt i et klassisk actiondrama.
Horten Skateboard Klubb (HSK) er inkludert i utstillingen med en kronologisk presentasjon av det lokale skateboardmiljøet fra dets spede begynnelse og fram til i dag. HSKs bidrag blir et viktig element som løser opp resten av utstillingen samtidig som det manifesterer kuratorenes idé med «Skate Culture». Spranget fra HSKs familiealbum til Ed Templetons monumentale installasjon bestående av 37 fotografier er allikevel langt, nesten for langt. Skateren og kunstneren Templeton skildrer et ungdomsmiljø hvor kjærlighet og begjær blandes med lettere sex, vold og pornografi. Hans subjektive dokumentarfotografi tråkker i Larry Clarks fotspor hva angår tema, men er langt fra like ekspressivt og provoserende. Bildene fremstår som overfladiske og tilfører ikke skate culture-begrepet noe nytt. Hvorfor gis da Templeton så mye plass og oppmerksomhet i «Skate Culture»? Er dette innsiden og essensen av en global skateboardkultur, eller forblir det kun et utsnitt av en lokal ungdomskultur i US suburbia?