• Ida Ekblad. Foto: Bonniers Konsthall

Energien i prosessen

Av: Line Ulekleiv

Publisert:

Utgave: 5/2010

Del: 

Ida Ekblad åpner høstsesongen med et smell, med to separatutstillinger like etter hverandre. Billedkunst har møtt henne i Stockholm.

– Spontanitet er en overskuddssituasjon som gir meg mye kunstnerisk, sier Ekblad som for tiden er aktuell med utstillingene «Digging.Treasure» ved Bonniers Konsthall i Stockholm og «Poem Percussion» ved Bergen Kunsthall.

– Du arbeider parallelt med forskjellige uttrykk; ekspressivt maleri, dikt, metallskulpturer med skrapjern og relieffer i betong. Arbeidsmetoden din synes å være preget av spontane utladninger som balanseres opp mot bevisste formale komposisjoner. Hvordan vil du selv beskrive den?
– Mye har sprunget ut av arbeidene jeg kalte The Gold Bug Drift, som i undertitler ble knyttet til stedsnavn, for eksempel Rockaway Beach eller Christiania – navn som angir hvor skulpturene har sitt opphav. Jeg begynte å eksperimentere med å helle våt sement i forskjellige beholdere jeg fant, som bøtter, kasser og colaflasker. Utstyrt med traller, alene eller sammen med venner, dro jeg til områder jeg hadde lyst til å utforske, for å finne tilfeldige ting å putte i sementen. Sentralt for prosessen var tidsaspektet; hvor lang tid det tar for sementen å tørke satte rammene for resultatet. Jeg hadde bare rundt to og en halv time før sementen ble for hard. Noen steder er det problemer med å velge i mengden av ulikt skrap. Andre ganger er det knapt noe der, da må du ta til takke med ting du vanligvis ikke ville rørt ved, og må bare få det til å funke. Disse arbeidene blir av og til de beste.

– Hvordan arbeider du spesifikt med relieffarbeidene?
Mitt første relieffarbeid lagde jeg i Christiania, og jeg likte veldig godt kombinasjonen av det maleriske og det skulpturelle. Objekter og valg av penselstrøk eller tekstur har visse likheter, som enten kontrasterer eller jobber med hverandre. Disse arbeidene kan lenes mot veggen, eller utgjøre en slags site på bakken, noe som kan gi assosiasjoner til arkeologisk feltarbeid. Samtidig er det noen tacky og «rustikke» innslag, som for eksempel kan hinte om kobbergryter puttet inn i murdekoren på en pizzarestaurant. Når jeg nå bruker pigment for første gang, kan den rødlige sementen gi assosiasjoner til Egypt eller Mesopotamia for tusen år siden. Likevel ser man ved nærmere iakttagelse cymbaler og kitschy serveringsfat fra 1980-tallet. Lys- settingen er også viktig for disse arbeidene, inspirert av Metropolitan Museums presentasjon av arkeologiske funn. Der finner man en dramatisk og sakral undertone som jeg delvis spiller videre på.

Skrapestetikk

– Hvor bevisst bruker du materialene og objektene som assosiasjons- skapende elementer? Er det en narrasjon latent i materialvalget?
– For meg personlig er det interessant å se hvor store forskjeller som ligger i hva slags type og mengde skrap man finner på forskjellige steder. Da jeg lagde en utstilling i Milano brukte jeg metallstenger som ble brukt til å sluse folk overalt i byen. Jeg sveiset sammen en klump med slike stenger som en reaksjon på å være der. I Clapham Common begynte jeg å bruke planter i skulpturene. Jeg ønsket å lage en slags venteromsskulpturer, assosiert med Tokyos digre forretningsbygg med pynteplanter. Jeg har vært opptatt av en viss type bedriftsestetikk hvor man skal gjøre det hyggelig. Men så er plantene ofte visne, og det er masse skrot og sigarettstumper nedi potten, og det har ingen lagt merke til i løpet av 20 år.
– Det var også interessant å gjøre arbeider i Christiania og bruke skrot derfra, nå som stedet snart er døden nær. Her anvendte jeg kaktuser, som for meg har en poetisk kvalitet. De lever i hundrevis av år, har motstandskraft og pigger. For meg går det mye på instinkt, men det må alltid være en balanse mellom assosia- sjonene. Det kan fort bli for direkte og enkelt. Jeg vil ofte velge materialer som er litt mer abstrakte.

– Du gjenbruker materialer fra skrothauger, industrielt skrap og slikt. Kan det også leses som et politisk statement?
– Spontaniteten fra tiden på kunstakademiet har jeg jobbet med for å opprettholde. Der brukte jeg ofte objekter og søppel som jeg fant, i mangel på finansielle ressurser. Å velge å jobbe med skrap inviterer til en overskuddssituasjon som gir meg mye kunstnerisk, det er jo et tonn av materiale å velge mellom. Man finner objekter som ser ut som de er tre hundre år gamle og som gir melankolske assosiasjoner, men også mer futuristiske, ubestemmelige eller abstrakte objekter. Selvfølgelig er det et annet element her også; inspirasjon knyttet til situasjonistenes dérive og et forskende forhold til vår tids overflodssamfunn, uten at dette er et forterpet politisk budskap.

Modernistiske nedslag

– Det er flere ganger blitt poengtert at du gikk gjennom et stilskifte våren 2009, nesten fra en utstilling til den neste, tydeliggjort i Febermalerier på Gaudel de Stampa i Paris. Fra en idébasert collagekunst gikk du over til formalistiske skulpturer og abstrakte malerier med pastose strøk på store lerreter, med referanser til blant annet CoBrA-malerne. Var dette egentlig et brudd?
– I en anmeldelse i Frieze av Paris- utstillingen står det at det må være «et stort skifte for den unge kunstneren Ida Ekblad». Samtidig er det jo ganske absurd å snakke om et stort skifte for en kunstner som nylig gikk ut av kunstakademiet. Det må jo være lov å utforske forskjellige uttrykk så tidlig, og det kommer jeg til å fortsette med. Jeg hadde jobbet meg gjennom noe, og på en eller annen måte føltes det litt for trygt. Jeg hadde lyst til å gi mer plass til eksperimentering, det instinktive og det intuitive. I det siste har jeg eksperimentert mye med musikk og video. I mitt kunstnerskap er det en kombinasjon av idébaserte verk som har et visst regelverk å forholde seg til, til malerier jeg kan snakke om i timevis, men vokabularets begrensninger vil uansett gjøre samtalen både følelsesladet og grøtete.

Musikkopplevelse

– Det finnes vel også en slags innebygget skepsis overfor det spontane?
– Denne skepsisen har preget min kunstneriske prosess og sikkert lagt bånd på meg tidligere. Da jeg gikk på kunstakademiet malte jeg hjemme. Kanskje gjennomførte jeg mer kontrollerte prosjekter på skolen? Jeg ser selvsagt at på et tidspunkt var det nødvendig å ta tak i det innsausede emosjonelle kunstnerskapet. Dette er godt uttrykt hos Paul McCarthy, der den følsomme kunstneren kutter seg i sine gigantiske fingre og kliner vilt med maling.
– På et plan ønsker jeg at arbeidene jeg lager skal kunne bevege tilskueren som et konsertpublikum som bryter ut i ukontrollert dans under opptredenen. Men det er kanskje litt mye å be om? (latter) Jeg har alltid vært opptatt av å lytte til forskjellige typer musikk, og lyd er en av de viktigste inspirasjons- kildene for meg. Fra Stevie Nicks, Radka Toneff, til tyske Workshop til Philip Glass. Jeg leter alltid etter ny musikk å jobbe til og kan verken male eller leve uten, tror jeg.

Metallets lydbilde

– Dikt og tekst inngår også i samspill med utstillingenes fysiske arbeider?
– Dikt er noe jeg har holdt på med nå i det siste, og er koblet til opplevelsen av å være ute på disse toktene eller driftene. Et minne, en lukt eller en viss type assosiasjon jeg har til noe jeg har opplevd på for eksempel skraphaugen. Disse diktene antyder videre retninger for utstillingene. Mitt dikt til denne utstillingen heter Extreme Metal og er musikalsk influert, med onomato- poetiske lyder, nettopp fordi denne utstillingen mer enn tidligere er en utforskning av lydbildet i de arbeidene jeg lager.
– Jeg skriver på engelsk, fordi det er et språk med et større spekter og flere muligheter for dualitet enn jeg opplever i det norske språket. Et ord kan sammenlignes med en del av en metallbit som jeg bruker i en skulptur eller en type klumpete malingstrøk, så det hele biter seg selv i halen. De forskjellige måtene å jobbe på overlapper hverandre. De soniske eksperimentene med de nye arbeidene har også ført til en performance med Nils Bech, hvor vi synger og spiller på de ulike skulpturene. Dette er også utgangspunktet for videoen vi har laget sammen, hvor vi forsøker å se på livet til materialene før de ble skulpturer, i en litt planløs tilstand. Med planlegging er mye allerede gjort, og jeg ønsker heller å la ting oppstå underveis.