Udefinert «kunstrom»

Av: Ruth Woods

Publisert:

Utgave: 3/2006

Del: 

Trondheim kommune ønsker å få til full barnehagedekning i løpet av høsten 2006. En rekke nye barnehager er bygd og flere skal ferdigstilles i løpet av året. Utsmykking er en del av barnehagesatsningen. Det finnes ikke noen stor tradisjon for å utsmykke norske barnehager. Kommuner, fylkeskommuner og utsmykkingsfondet har satset på utsmykking i andre typer bygg fordi barnehager som regel er små bygg med høyt slitasjenivå. Det er derfor gledelig at Trondheim kommune har valgt å ta barnehager inn i sin satsing

Iladalen barnehage, utsmykket av Eva Kun, er en i denne rekken av nye barnehager. Den var ferdig i fjor. Utsmykkingen er hovedsakelig konsentrert i et 35 kvm stort rom. Gulvet er dekket med vinyl, fargene danner et mønster som ligner en kretisk labyrint. To store vegger har fått store bølgete former, og fra avstand kan man se at dette kan være store planter eller trær. Det er en viss sammenheng mellom mønstrene på veggene og gulvet. Bølgene slynger seg rundt hele rommet. Fargene er dempet. De er lyse, nesten kjølige toner av blå, grønn, gul og rød. Deler av veggene er malt med magnetisk maling. Plastmagneter på veggen bryter med fargekoden på veggene og gulvet, de bryter også med de bølgete formene. Magnetene er på størrelse med en barnehånd, med enkle barnevennlige former av dyr og biler osv. Det finnes også puter som kan legges utover gulvet eller stables som et podium. Putene har blitt plassert på et annet rom og det er uklart om de er i bruk.
Rommet har fått kallenavnet «kunstrommet». Dette sier noe om hva rommet skal brukes til, og mye om hvordan det oppleves. Eva Kun har skapt et veldig lekent rom, men spørsmålet er om hun har vært for bestemt. Inntrykket er intenst. Mye kunst i stort format er konsentrert på ett sted. Det er allikevel uklart hvordan rommet skal brukes. Verken uttrykket, motivet eller møbleringen gir rommet en klar definisjon. Dette trenger ikke å være negativt, men man blir en anelse frustrert i forhold til dette. Rommet var opprinnelig tenkt som et slags teaterrom, men møbleringen som har kommet i ettertid kan tyde på at dette ikke er praksis (rommet var ikke i bruk under besøkene). En samkjøring mellom utsmykkingen og møbleringen ville vært positivt. Kunstneren eller konsulenten kunne blitt brukt som rådgiver når møblene ble valgt. Firkantete barnebord og staffeli er utplassert. De kommuniserer ikke med rommet verken i størrelse eller form.
To av veggene har store vinduer ut mot lekeplassen og til en korridor som er en sentral akse gjennom barnehagen. Rommet får mye lys. Tykke svarte gardiner henger rundt vinduene. Både møblene og gardinene er valgt av en interiørkonsulent fra kommunen. Gardinene bryter veldig med utsmykkingen, man får inntrykk av å være i et lukket område. En tankevekker er at man må inn i et lukket rom for å finne kunsten, og at kunsten kan lukkes bort. Den glir derfor ikke naturlig inn i barnehagens hverdag. Logoer i plastlaminat er limt på vinduer og dører i inngangene til barnehagens baser. De gjenspeiler formene som man kan finne i magnetene. Noen av magnetene er også på kjøleskapdørene på kjøkkenet. De er fine refleksjoner av det som skjer i «kunstrommet», men det er kun et lite glimt sammenlignet med intensiteten man finner der.