• Vil Bjørvikas kultursating bidra til at ulike sosiale grupper tar området i bruk? Dellbrügge & de Moll: One fine day, all this will be yours..., Marking the Commons, september 2009, fra «Common Lands». Foto: Dellbrügge & de Moll

TEMA - Retten til byen

Av: Heidi Bergsli

Publisert:

Utgave: 5/2010

Del: 

«Kultur» skal gjerne bidra til å gjøre sjøsiden og byen mer tiltrekkende. Men for hvem? Og hvor- dan skal Fjordbyprosjektet gjøre Oslo tiltrek- kende som «kreativ by»?

Etter at industrihavnen flyttes skal Oslos sentrale sjøside åpnes for nybruk gjennom Fjordby- prosjektet. Det representerer en tidstypisk byutviklingspolitikk: områdefokusert, kulturledet og flerfunksjonell med rekreasjons-, bolig- og næringstilbud. Av Fjordbyens elleve soner er Bjørvika av de første som utvikles. Bjørvika skal bli utstillingsvindu for Norges modernitet og kreativitet, og skal begeistre alle Oslos innbyggere, heter det. Men hvordan skal Bjørvika begeistre?

En beriket by?

Det høye prisnivået på boliger og kontorer i Bjørvika gir en lite variert beboer- og næringssammensetning. Derfor blir det desto viktigere å etablere gode offentlige arenaer og et bredt kulturtilbud for at flest mulig skal begeistres og bruke denne sentrale delen av Oslo.

Kulturledet byutvikling er en forlokkende og tilsynelatende enkel økonomisk strategi. Mennesker og bedrifter skal tiltrekkes byen gjennom et levende by- og kulturliv. Kultur gir positive assosiasjoner til alt fra underholdning til dannelse, kreativitet, lek og estetikk. Men kultur kan også adskille og tydeliggjøre sosiale forskjeller. Hvilke «kulturer» som etableres i nye sentrumsområder antyder derfor for hvem byen utvikles.

Mantraet mangfold

Mangfold inngår i definisjoner på hva en by er, og det har blitt enda mer vektlagt med globaliseringen. Mangfold promoteres nå som et attraktivt aspekt ved bylivet. Men mens mangfoldet løftes frem i promoteringen, er det ironisk nok under press i det virkelige bylivet:

For det første gentrifiseres sentrumsområder: middelklassen overtar arbeiderklassestrøk, og bredden i handels- og kulturtilbud reduseres. For det andre domineres byutviklingen av internasjonale trender innen urban design. Arkitektur, gatemøblement og kunst komponeres for å skape orden og estetisk helhet, og «urene» elementer – det være seg sosiale eller visuelle – renoveres bort.

For det tredje spisser byene kulturledet byutvikling mot livsstilen til «den kreative klasse». Oslos nye, sentrale byområder kunne slik bli sosialt homogene innad, og visuelt og funksjonelt homogene utad, som et reklamebilde for internasjonale byutviklingstrender. I Bjørvika har imidlertid utviklerne arbeidet frem allsidige visjoner for kulturens rolle i byutviklingen. Men hvor sterkt står de i møte med profitthensyn?

Bjørvikas kulturstrategi

Bystyrets vedtak fra 2001 vektla at kulturen skulle ha en viktig rolle i Bjørvika. Statsbygg inviterte til workshops i 2001/-02 for å fremme en kulturstrategi. Målet var å trekke inn kultur- og næringsaktører med langsiktig interesse i Bjørvika, og representanter for kulturlivet som kunne reflektere rundt midlertidige aktiviteter.

Kulturoppfølgingsprogrammet gir anbefalinger og metoder for kulturledet byutvikling. Bjørvika Kultur og Næring ble derpå dannet med aktører fra kultur- og næringsliv med interesser i området. Kunstnere ble invitert til å ta i bruk havneskur som produksjons- og visningssteder i 2002/-03 for å sette det nye Bjørvika på kartet.

Det neste, større steget kom i 2009, da Temahefte Kunst ble utviklet av en kunst- og byutviklingsfaglig gruppe i regi av Bjørvika Utvikling AS, som samme år lanserte «Commonlands» der kuratorene Rakett ser på byutviklingen i et kritisk lys.

Disse planene har vektlagt at kultur i bred og inkluderende forstand bør etableres i Bjørvika, og at kunsten skal gi identitet til området. Det fremkommer dermed et ønske om å motvirke homogenitet, både innad og utad. Kunst inngår på lignende vis i dagens sjøfrontsprosjekter. Det gjenstår derfor å se om visjonene for Bjørvikas kunst- og kulturuttrykk vil bidra til en reell invitasjon til ulike sosiale grupper om å ta området i bruk. I dette kan dessuten kulturinstitusjonene være en viktig arena.

Kulturinstitusjoner som offentlig arena
Etter at operaen viste seg å bli en bred og godt besøkt arena i et prisbelønt symbolbygg, kom vedtakene raskt om å lokalisere både nye Munch/Stenersen og Deichmanske til Bjørvika, mens Kulturhistorisk Museum avventes. Politikere i Gamle Oslo som tok initiativet til å få operaen til Bjørvika frykter nå at kulturbyggene hjelper gentrifiseringen heller enn å styrke Oslo Øst. Bjørvikas symbolske beliggenhet er ikke lengre i øst.

Nedflyttingen av kulturinstitusjoner til Fjordbyen har ikke konsekvenser bare for utviklingen av Oslos sjøfront. Den innebærer også store endringer for byen ellers. Sonebasert utvikling kan bidra til en byutviklingspolitikk der resten av byen glemmes. Oslo tappes nå for viktige offentlige arenaer i etablerte områder, uten planer for fremtidig bruk.

Tendensen er at kulturledet byutvikling er en snever politikk: sjelden utvikles kulturtilbud som ikke tjener markedsføring eller økonomiske interesser. Kulturinstitusjonene som nå flytter til Fjordbyen kan imidlertid velge å bli «kulturhus», flerbruksarenaer som byr på mer enn kjernefunksjonen. Nye byrom og arenaer kan skapes, hvis politikken tillater det.

Kreativ fattigdom

Skal Fjordbyen reelt uttrykke kreativitet og modernitet er nye funksjoner nødvendige. Så langt utvikles få nye kulturtilbud. Snelda er en prosjektidé lansert av Nordic Black Theatre med Teaterbåten Innvik og sju andre aktører fra Oslos flerkulturelle og skapende miljøer innen musikk, dans og scenekunst i 2006. Snøhetta tok oppdraget med å tegne Snelda på Bjørvikautstikkeren, et felleshus for flerkulturell kunst og kultur. Snelda er det mest visjonære kulturtilbud fremlagt i Fjordbyen. Den representerer det nye, mangfoldige Oslo, og den ville kunne tiltrekke byens ungdom til Bjørvika. Snelda skapte tverrpolitisk jubel i 2007, men mangler fremdeles politisk støtte til gjennomføring. Nå selges båten Innvik som har beriket Bjørvika i ni år, og Nordic Black Theatre har ingen løfter om ny havn.

Dette vitner om kreativ fattigdom og mangel på politiske visjoner og handlekraft rundt en demokratisk og fremtidsrettet byutvidelse. Når sosiale argumenter møter økonomiske hensyn, avvises førstnevnte som nærmest ideologiske utopier av byens politikere og utviklere. Mangfoldet forblir i festtalen og velferdsstaten har ikke plass i byutviklingspolitikken.

Innsnevringen av sosiale møteplasser i «mangfoldighetens tid» gir grunn til å tenke nytt rundt offentlige rom, og får en til å spørre hvorvidt markedsbasert byutvikling gir en god samfunnsutvikling. Kulturlivets rolle er viktig i denne utviklingen. Skal kunstnerne være leverandører av produkter, men ikke premisser? Hvordan skal kunstnere bidra til attraktiviteten til nye, eksklusive områder? Og om reelt mangfold ønskes, skal kunsten bidra til å invitere flere grupper inn, og i så fall hvordan?

Medvirkning eller reell påvirkning

I Fjordbyen har vi flere eksempler på motstandsformer dannet sent i beslutnings- prosessene: Bydel Gamle Oslos planmøter for å lage en alternativ plan for Bjørvika i 2008, aksjonen Redd Nasjonalgalleriet i 2009 og FjordbyAksjonen i 2010. Kunstprosjekter har også satt kritisk søkelys på byutviklingen. Til sammen gir engasjementet en stemme, men med svak røst.

Et spørsmål er om det er ønskelig eller mulig at kunsten kan påvirke opinionen og politikere for en bredere kultursatsing i havnefrontsområder. Kunsten må i så tilfelle være «farlig nok» til å påvirke, om ikke kritiske kunstprosjekter skal bli et alibi og en tilslørende strategi i byutviklingen.

Et annet spørsmål er hvor viktig kunstnernes medvirkning i kultursatsingen er i forhold til økonomiske strategier og profittmål. I Fjordbyen er ikke kunstproduksjonssteder planlagt. Jernbaneverket har siden 1991 leid ut rimelige atelierer på Borgen i Bjørvika. Etter planen skal bygget rives, så langt uten protester. Er Oslos kunstnere for vant til en rastløs ferd gjennom byen til å stå imot? For dersom Borgen rives uten utvikling av nye produksjonssteder, inngår kunsten kun i en konsumstrategi uten hensyn til at den krever sin arbeidsprosess.

Fjordbyen er et av byutviklingsprosjektene med størst fokus på medvirkningsprosesser i Norge. Den reelle innflytelsen på de sosiale og kulturelle aspektene og på integrering av Fjordbyen i Oslo er imidlertid svak. Kunstnere har deltatt i Bjørvika siden starten. I det videre blir det spennende å se hvordan kunst møter byutvikling møter befolkningen i Bjørvika.

Og etterpå?

Kulturledet byutvikling kan fremstå som et dystopia der byene renses, ordnes og kontrolleres til homogene konsumlandskap for samfunnets eliter. Men når sosiale spørsmål i byutviklingen behandles som utopiske drømmer, blir det desto viktigere å vurdere kulturens rolle som bærer av mangfold og som demokratisk felt.

Kulturledet byutvikling kan innlemmes i en overordnet bypolitikk, og kan inkludere kultur- og samfunnsliv både i form av medvirkning og i form av en bredde i kulturuttrykk. Det står mye på politikernes og kulturlivets egen vilje til å se på sosialt mangfold som noe mer enn en utopi på sjøfronten.