• Kathrine Køster Holst: Kvikkleireraset i Kattmarka. Foto: Køster Holst

Kvikkleire som metafor og helt virkelig

Av: Sissel M. Bergh

Publisert:

Utgave: 5/2010

Del: 

Å reise opp til Nord Trøndelag Fylkesgalleri er ikke noe man gjør ofte.

Det er ganske langt til Namsos – grunnlagt der i villmarka ved utløpet av elva Nååmesje i den lukrative trevirkeindustriens tidsalder. I dag er det meste av industrien nedlagt, og omgjort til museum, med gjesteatelier for kunstnere i tilknytning.

Danskfødte Kathrine Køster Holst hadde et opphold ved gjesteatelieret i fjor, like i etterkant av et kvikkleireskred i området. I løpet av sekunder gikk leiren i grunnen fra fast til flytende form. På galleriets indre vegg henger et storformat fotoprint av henne selv hvor hun måler seg mot kreftene og skredkanten. På gulvet foran er det samlet materialprøver av leirens ulike former. Man må skru av motoren og verve ned for å ta innover seg tidsperspektivet: Kvikkleire ble dannet i istiden og etter skredet vil det aldri mer gå tilbake til flytende form.

Køster Holst driver en form for forskningsvirksomhet. Et øyeblikk kan man tro man har forvillet seg inn på naturhistorisk museum. De merkelig vakre objektene som presenteres i glassmontre, ser ut til å ha vokst fram eller blitt gravd opp fra jorda, hugget ut fra fjellhuler, eller hentet fra havdypet. Jeg får lyst til å ta på dem og plukke dem med meg – som når man finner et fint skjell eller en vakker stein. Litt lenger inn henger miniatyr dryppeskulpturer i tynne tråder og ligner fossiler av utdødde dyr. Køster Holsts keramiske objekter er dreid, dryppet, dyppet, rullet og innkapslet – som en imitasjon og en undersøkelse av naturens dynamiske skaperprosesser og logikk.

I en del av lokalet har Køster Holst innredet et studierom, en iscenesettelse av oppholdet ved gjesteatelieret. Langs veggen står kasser med rester av gammelt trevirke fra det nedlagte sagbruket, sortert etter struktur. Man får lyst til å kjenne på den rynkete overflaten. På et bord ligger kunstnerens skisser av hvordan man systematisk deler opp og setter sammen et tre: Menneskets irrasjonelle rasjonalitet. Greinenes nye form er forkrøplete. Kanskje blir det snart gjesteatelier på nedlagte oljeplattformer? På en skjerm projiseres fotografier av tidevannets bevegelser i fjorden like ved – fram og tilbake til evig tid. Jeg kjenner at jeg er mottakelig for dette, her i Namsos.

Det er en sterk fysisk tilstedeværelse i arbeidene til tross for at de nesten ser ut til å ha vokst fram. Når man studerer de store formene som ligger på gulvet og som minner om elgbæsj, ser man samtidig for seg kunstneren rulle og kna leiren – før hun med varsomhet baker dem og transformerer natur til kultur. Objektene er hennes etterlatenskaper.

Kathrine Køster Holst har bakgrunn fra pottemakeri og keramikk. Hun er det man for noen år tilbake med forakt ville kalle en materialkunstner. Men undersøkelsene av materialets muligheter ender ikke i det formale. Det er dypt konseptuelt: Køster Holst er vel vitende om at hennes hovedmateriale er jordskorpen selv. Med bakgrunn av nåtidens menneskeskapte katastrofer kan Køster Holst varsomme prosjekt leses politisk.