• Peter Fischl og David Weiss: Untitled (Frankfurt), 1987 - under arbeid

Sett gjennom flyvinduet

Av: Line Ulekleiv

Publisert:

Utgave: 5/2010

Del: 

Taksing, takeoff, flight og landing utgjør omdreiningspunktene i de sveitsiske kunstnerne Peter Fischli og David Weiss’ fotoserie «Airports» som nå vises i utdrag på galleri Peder Lund.

Denne konsentrerte lille utstillingen har kunstnerduoens typiske og tiltrekkende kombinasjon av saklig, nøytral observasjon og et skinn av banalitet. Det er alltid uvisst hvor tyngepunktet egentlig er plassert på den i realiteten fleksible skalaen mellom emosjon og intellekt.

Alle fargefotografiene viser flyplasser forskjellige steder i verden, som Tokyo, New York og Amsterdam, systematisk samlet gjennom flere år. Prosjektet er pågående, og startet allerede i 1987. Avbildningen av en teknisk og pragmatisk hverdag får en slags ikonisk karakter, og opponerer på den måten mot de mer «seriøse» kunstfotografiene fra slutten av 1980-tallet. Dette var før den store boomen av flyplassbilder i kunstverdenen tidlig på 1990-tallet. Hevet over stedsbundet karakter fungerte den som et perfekt stillbilde på den postmoderne flyten hvor alle egentlig var på vei til et annet sted.

Fischli og Weiss’ tilnærming til flyplassen er ikke fullt så lett å lese, og de innlemmer en rekke paradokser, ikke minst estetiske. Fotografiene synes først og fremst å være en undersøkelse av flyplassens indre mekanismer, hvor tingene tilsynelatende utføres rent mekanisk, uten nevneverdig menneskelig innblanding eller fortolkning. Menneskene som bruker flyplassene spiller en perifer rolle, utover enkelte flyarbeidere. Her er gamle kjenninger som SAS, Air France og KLM, men hvor vi befinner oss i verden forblir et åpent spørsmål, siden topografien stort sett forblir skjult. De parkerte flyene med sine hvite og metalliske langstrakte kropper står oppstilt i strikte rader, alternativt er de fotografert slik at haletuppenes logo overlapper hverandre, eller vi speider rett inn i motorenes sluk. Kjøligheten og elegansen har på et eller annet vis ikke helt forlatt flysfæren, og selv om fly på mange vis har blitt luftens transportbuss er det stadig en viss flair av noe ekstraordinært ved flyet. Denne ambivalensen mellom dønn kjedelig rutine og noe potensielt forførende og kanskje til og med mytisk, holdes åpent. Skjønnheten gjør seg ublu gjeldende, og den meditative stillheten i flyscenene er påfallende. Hvor vakkert er det lov å synes dette er?

Det snapshotaktige preget er understreket ved at fotografiene er blåst opp til kornete størrelser, og denne litt uslepne visualiteten er videreført i skulpturen Stewardess I, som stiv, hvit og diskret pryder en sokkel. Hun er en søyle som ikke bærer noe annet enn den antikverte forestillingen om flylivets smidighet, servicens forrang og en fremtidsrettet modernitet. Kunstens forestillinger rundt framskrittet som en transportetappe er pakket inn i luft og tvetydighet, og den totale banaliteten som disse flyplassfotografiene representerer antyder samtidig et befriende tomrom – et tvingende nullpunkt på bakkeplan. Det innbyr til en lomme i utkanten av etablert tid og sted. Denne uavklarte posisjonen oppleves best ved flyvinduet, hvor passasjeren stirrer ut med tomt blikk, men likevel kan kobles på.