• Hedevig Anker: Slemdal #12, 2000/2010

Upersonlige perspektiver

Av: Hans Thorsen

Publisert:

Utgave: 5/2010

Del: 

Man kan si mye om Hedevig Ankers fotografier. De er ofte relativt abstrakte, og trekker klare linjer til maleriet i sine komposisjoner.

Følger man denne tråden videre er de kunsthistoriske referansene endeløse. Her finner vi rutemønstre, vertikale linjer som skjærer gjennom ellers monokrome flater, og duse fargefelt som glir over i hverandre. Motivene er også gjerne forankret i kunstnerens personlige historie, noe man kunne tenke seg gir prosjektet hennes autensitet og oppriktighet. I et intervju som er hengt opp på Stenersenmuseets pressetavle forteller hun at alle hennes drømmer finner sted i barndomshjemmet, et hus som da også er avbildet i fotoserien «Slemdal».

Mer generelt kan man si at Hedevig Anker fotograferer detaljer fra innsiden av forskjellige hus og leiligheter. Gjengangere i motivkretsen er dørkarmer, dører og veggflater, men det kan også være andre detaljer. Hvis det ikke dreier seg om steder hun har et personlig forhold til, er det ofte symboltunge hus, slik som i fotoserien «Eidsvoll», eller fotografier fra et atelier hun har lånt av fotografkollega Mette Tronvoll. Prosjektet har hun holdt på med i mange år, egentlig gjennom hele kunstnerskapet.

Slik jeg ser det skapes et tilsynelatende uangripelig og korrekt prosjekt. Kunstneren er konsekvent over lang tid, og arbeidene er stappfulle av referanser og tankegods. Fotografiene er unektelig vakre, og Anker er utvilsomt en dyktig fotograf. Komposisjonen er sikker, overflaten delikat, og bildene tar seg godt ut i enhver stue eller ethvert kontorlandskap. Problemet er imidlertid at det hele blir litt for glatt, litt for vakkert, litt for korrekt, og på tross av den valgte motivkretsen, derfor litt upersonlig. Kunstneren vil selvfølgelig være uenig, og jeg betviler ikke den oppriktigheten hun angriper sine rom med. Hun leter etter de riktige detaljene, lysvirkningene, eller perspektivene, men det synes å være den abstrakte maleren og skolerte fotografen Hedevig Anker som finner detaljene, heller enn det nostalgiske og personlige mennesket som også visstnok finnes der inne et sted.

Det meningstunge planet som prosjektet i så stor grad er ment å skulle støtte seg på, er ikke spesielt synlig. Dermed er det heller ikke så viktig. At husene er akkurat de husene de er, fremstår først og fremst som et konstruert poeng, som ut fra en ren persepsjon er uvesentlig for meg som betrakter. Noen gode unntak finnes forøvrig, og blant disse er serien fra kunstnerens barndomshjem på Slemdal. Disse er etter min mening blant utstillingens mest spennende, og viser evig populære, men aldri moteriktige, furuinteriører. Der mange av de andre bildene ender opp som ren og vakker overflate, bærer disse bildene med seg nostalgien, følelsene og tidsånden som ifølge katalogtekster og pressemeldinger går som en rød tråd gjennom Ankers kunstneriske prosjekt.