• Päivi Laakso: Lydia trommeslageren, 2010

Hun som også elsker svart!

Av: Sigrun Hodne

Publisert:

Utgave: 5/2010

Del: 

Päivi Laaksos bok fra de finske skogene Jeg elsker sol (2001), åpner med den lille fortellingen «Hvis jeg var kenguru».

Der står det: «Jeg kunne vært sigøyner eller same. Jeg vil være nonne og dra til Afrika. Der kan jeg bo sammen med svarte innfødte i regnskogen, svømme året rundt og leke med aper.» Det kan synes som om ideen til utstillingen «Svart» har ligget på lur lenge, for her og nå forlater Laakso de finske skogene til fordel for nettopp Afrika.

I utstillingen «Svart» synes det svarte å være synonymt med det afrikanske. Det svarte representeres konkret gjennom portretter av mørkhudede mennesker, mytologisk gjennom noe som minner om rituelle scenebilder, og verbalt gjennom tekster malt og skrevet inn i bildeflatene.

Laakso benytter seg av en hel rekke ulike materialer og virkemidler. Hun maler med akryl på lerret og plate, hun bruker akvarellmaling, tusj, guashe, olje og leire, og hun viser flere installasjoner, hvorav den ene innbefatter en bil. Og alle disse tingene blir det fort fryktelig mye rot av - et rot som synes å være en integrert og til dels planlagt del av Laaksos kunstneriske virksomhet.

Jeg oppfatter Laaksos installasjoner som relativt svake og viljeløse. Det er som om de ikke vil noe annet enn å ta opp plass i rommet. Det mest interessante ved objektet Fargenes feminine potens, en omkring 150 cm høy gipssøyle med små blokker av farget leire på toppen, er objektets tittel. Wonderful Victoria, som er konstruert omkring en gammel bilskrott, blir for meg ikke til noe mer enn restene av en bil med en merkelig figur plassert på toppen. Altså strever jeg med å forstå hva Laakso vil med sine installasjoner.

Med veggarbeidene er det en ganske annen sak, for her finnes det en rekke perler. Etter min mening er det også her, i det todimensjonale, at multikunstneren Laakso kommer aller best til syne. Flere av arbeidene har palimsestiske kvaliteter, det vil si at de består av lag på lag med visuell informasjon – mennesker, dyr, symboler og tekster lagt oppå hverandre på en måte som gjør at betrakteren nesten må gå inn i billedrommet for å se alt som finnes der. Og dveler du ved enkeltarbeidene vil du kunne oppdage at det lyse og lette, som gjerne er det som først slår deg, ofte spilles opp mot langt mørkere og dystrere undertoner. I Laaksos univers er dans og lek flettet sammen med vold og gru.

Galleriet nevner betegnelsen magisk realisme som en mulig merkelapp på Laaksos arbeider. Skulle jeg forsøke meg på en kategorisering ville jeg si at Laakso kan plasseres i spennet mellom Marc Chagall og Torbjørn Egner, med et utpreget hint av naiv fauvisme. Men til tross for at jeg på bakgrunn av hennes fine evne til å sette sammen kjent stoff på nye måter, mistenker henne for å være i nær slekt med Espen Askeladd, finnes det ingen god grunn til å kategorisere disse arbeidene. Laaksos kunst er full av alle slags påfunn og merkeligheter som alltid vil overskride ethvert definisjonsforsøk.