En lov er bedre enn ingen lov ?

Av: Marit Aanestad

Publisert:

Utgave: 1/2007

Del: 

Den rød-grønne alliansen lovte en kulturlov. Og etter kort tid i stolen har Giske allerede formulert denne; en kort og grei lov med fire paragrafer. Muligens den korteste lov vi har. Og vi er invitert til høring.

Det er Norges første kulturlov og den lover at «alle kan få mulighet til å delta og oppleve kultur». Den angir videre at staten har «overordnet ansvar for å fremme og legge til rette for» kulturvirksomhet over hele landet. Samtidig pålegger loven «fylkeskommunen og kommunene å sørge for økonomisk, organisatorisk, informerende og andre typer virkemidler og tiltak» for kulturvirksomhet regionalt og lokalt.
Vi er glade for en lov som sier at kultur er like nødvendig som helse, arbeid og skole, og som lover alle borgerne rett til kunst og kultur. Vi liker også at staten sier at den har ansvar for kulturen.
Vi er allikevel noe bekymret. Loven legger opp til en utstrakt desentralisering av makt og økonomi i kulturfeltet. Vår erfaring med slik desentralisering fra statlige organer til kommuner og fylkeskommuner er ikke bare gode. Vi opplever gang på gang at dette fører til nedbygging av godt fungerende ordninger: Vi opplever at tilskudd til landets nettverk av kunstnersentre står i fare for å forsvinne når de blir en del av en kommunal og/eller fylkeskommunal økonomi. Vi opplever at utstillingsvederlag til kunstnere fra offentlige visningssteder fjernes på grunn av en presset kommunal/fylkeskommunal økonomi. Mange landsdelsutstillinger lever med trussel om stopp i tilskudd fra fylker og kommuner. Østlandsutstillingen lever på nåde fra år til år. Vi opplever at Norsk kulturråds innkjøpsordning for samtidskunst, som opererte regionalt, nedlegges til fordel for innkjøp av eldre kunst til museenes samlinger.
Ikke minst ser vi at statens satsing på å leie framfor å eie bygg, har ført til at ordninger for utsmykking av offentlige bygg nå smuldrer hen. De interkommunale stiftelser og de private byggherrer som nå bygger for det offentlige har ingen plikt til å avsette midler til kunst.
Vi vil ha en lov som sikrer at kunst og kultur skal finne sted i våre offentlige rom – en lov som tar opp tråden som glapp da det offentlige byggeriet ble erstattet av Entra, private aktører og halvprivate stiftelser. Og det bør stilles krav til et høyt kvalitetsmessig nivå på den kunsten som finner sted i våre felles uterom. Vi vil ha en lov som sikrer kunstnerne vederlag i utstillinger i offentlig støttede gallerier.
Vi kan gjerne ha desentralisert styring og ansvar, på fylkes- eller kommunalt nivå. Men det må følges opp med forskrifter som sikrer en kvalitetsmessig og demokratisk gjennomføring av kunstnerisk prosjekter og kunst i offentlige rom.
Skal det som loven legger opp til «pålegge fylkeskommunen og kommuner å sørge for økonomiske og organisatoriske tiltak» for kulturvirksomheten, må det følges av store overføringer øremerket til kunstproduksjon. Uten dette er vi redd for at loven blir et skalkeskjul for å nedbygge det offentlige ansvaret for kunsten og kulturen. Kunst er marked og i dag er kunst «inn». Flere og flere ser at kunst og kultur er nødvendig for å leve et rikt liv. Det selges og kjøpes kunst som aldri før og media formidler stadig mer av det mangfold av kunstproduksjon som bedrives i dette lille landet.
Vi trenger å sikre at også den ikke-kommersielle og kritiske kunsten finner sted. Og at våre offentlige rom får kunst av høy kvalitet. Og at kunstnere får skikkelig betalt, og betalt også for den eksperimentelle og ikke-omsettbare kunsten.
Kan kulturloven sikre dette?