• Marte Aas: Conversation with Space (La Défense) 2#, 2010

#UrbanLandscapePhotography

Av: Synnøve Vik

Publisert:

Utgave: 5/2010

Del: 

Kan kritikeren unngå å fylle rommet mellom seg selv og dokumentariske fotografier av urbane landskap med klisjeer?

Marte Aas jobber med fotografi, film og installasjon, og tar del i en sterk tendens innen konseptuelt, dokumentarisk fotografi. Motivene er urbane landskap, mer eller mindre tilfeldige møtepunkt mellom natur og kultur, der samfunnsstrukturer blir synliggjort, og formale aspekter ved det visuelle trer frem.

Som i Conversations with Space (La Défence) #1 og #2, fra et skyskraperområde i Paris, og helt ytterliggående i den formalestetiske serien AgCl (Ueksponerte sølvsalter) #1 #7. Uttrykket i slike fotografier er ofte prosaisk, mens det poetiske ligger i øyet som ser og formes blant annet av institusjonen som presenterer. Mitt eget blikk for fotografiene til Aas er formet av tillærte måter å snakke om sjangeren på. De velbrukte frasene fra kataloger og kritikker risikerer å redusere konseptet til en klisjé: Om hvordan menneskene forholder seg til urbane landskap og offentlige rom; om å se det ekstraordinære i det ordinære; om å oppdage små forskjeller i det man først ser som ensrettet eller uniformt. Det er likevel ikke uvesentlig eller uinteressant. Tross alt har mediene fotografi og film en unik evne til å representere og redigere virkeligheten, ved kun å presentere utsnitt av den.

Aas presenterer interessante utsnitt, i bemerkelsesverdige og samtidig ueksepsjonelle bilder. Utstillingen samler noen eldre arbeider, men de fleste er nye, og fremstår samlet estetisk overlegne. Det er vakkert, velprodusert og glatt. Denne polerte overflaten understreker de hverdagslige motivenes estetikk og fortryller dem nesten. Særlig Common Green #1, #3, #9, #10 av de mange, betydningsløse «mellomrommene» i landskapet rundt oss, og filmen Torshovtoppen viser hvor meningsfulle slike tomme rom kan være. Menneskene er til stede i utstillingens sentrale verk, Crop Circles, hvor Aas har filmet kornsirkler fra luften i lange, estetiserende sekvenser, men der menneskenes fascinasjon får lov til å ramme inn det hele i form av begeistrede turister og kornsirkel-entusiaster i filmens start og slutt. Dermed understrekes hvordan også et landskap preget av geometri, først og fremst fylles med mening og ynde av menneskelig interesse, slik vi fyller så mange av livets mellomrom med åndelighet og religiøsitet.

Utstillingen er heller ikke fri for humor: I Screens and Hedges #1–#8 skimter vi så vidt en rekke eneboliger der hekken har fått vokse kjempehøy og omslutter husene helt. Den som ville stenge omverdenen ute har selv blitt stengt inne. «The only way to be pure is to stay by yourself», som kunstneren Jenny Holzers dobbeltgjenger twitret mens jeg skrev dette.

Utstillingen forhandler om betrakterens blikk. Innerst i en mørk sal møter vi det eneste fokuserte blikket fra en annen person, danseren Rukmini Chatterjee i filmen Cinéma. Tittelen viser at vi er vitne til en forestilling, ikke et direkte møte. Som i utstillingen forøvrig er det rommet mellom betrakter og motiv som er det virkelige.