• Tomás Saracenos: Biosphere. Foto: Stavanger kunstmuseum

Se kunsten!

Av: Sigrun Hodne

Publisert:

Utgave: 5/2010

Del: 

Utstillingen «RETHINK – contemporary Art & Climate Change» ble første gang vist i København høsten 2009, som en del av det offisielle kulturprogrammet til FNs klimakonferanse.

Utstillingen besto opprinnelig av fire deler, ut fra disse delene har Stavanger kunstmuseum (tidligere Rogaland kunstmuseum) valgt ut åtte kunstnere til sin egen versjon av «RETHINK».

Et gjennomgående refreng når man snakker om kunst og klima, som også er nedskrevet i utstillingskatalogen, er dette: «Kunsten bidrar ikke nødvendigvis med rasjonelle løsninger på de store utfordringene verden står overfor, men den – kunsten – kan gi oss et annet perspektiv på tilværelsen. Den kan bidra til ettertanke og innsikt.» I utstilling etter utstilling møter vi kuratorer som argumenterer for at klimakunstutstillinger kan motivere publikum til handling på bakgrunn av refleksjoner de har gjort seg i møte med kunsten.

Det er en tendens i tiden, men jeg er slett ikke sikker på om det er en god ting, å stille miljøkrav til kunsten, for det er ikke til å komme forbi at klimakunstutstillinger fort blir tunge i toppen, fulle av teori, politikk og rettroenhet.

Sannsynligvis er de normative argumentene smarte å ha i lomma i møte med bevilgende myndigheter, og de utgjør et supert fundament for alle mulige slags velvillige formidlingsprosjekter til barn og unge i alle aldre. Men miljøbevissthet har i seg selv ingenting med kunst å gjøre.

På min runde i denne utstillingen er tanker om miljø, klima og globalisering fraværende, med unntak av i møte med Cornelia Parkers 42 minutter lange videointervju med Noam Chomsky. For øvrig en fin presentasjon av Chomsky. Men det er dessverre et heller dårlig kunstverk, særlig sett i forhold til de estetisk sterke arbeidene Parker tidligere har produsert, som for eksempel Cold Dark Matter: An Exploded View (1991) og Subconscious of a Monument (2005), for å nevne noen.

Kunst, god kunst, er først og fremst kunst. Og «RETHINK» er full av den gode kunsten. Man kan skrive side opp og side ned om klima, migrasjon, flom, forurensing og oljeutslipp, men dette er noe annet. Tomás Saracenos lek med tyngdekraften i den gedigne installasjon Biosphere, Olafur Eliassons bruk av lys, Allora & Calzadilla rytmiske lydbilder i videokomposisjonen A Man Screaming is Not a Dancing Bear. Kan hende handler noe av dette også om utbytting og om faretruende endringer i økosystemet, men det handler først og fremst om sanselig nytelse, om å se det heslige i det vakre og det vakre i det heslige, og ikke minst om dyktige kunstneres suverene mestring av innhold, form og teknikk.

Omgitt av skrekkinngytende dommedags- profetier kan det synes nødvendig å bringe en gammel sannhet til torgs: kunsten er ikke et virkemiddel – men et mål i seg selv.

Selv forlater jeg utstillingen «RETHINK» beruset av estetisk nytelse, lykkelig uoppmerksom overfor alle verdens mulige og umulige farer.