I øyeblikket 5/2010

Av: Sissel M. Bergh

Publisert:

Utgave: 5/2010

Del: 

Anders Eiebakke er aktuell med deltakelse i Manifesta 8.

– Hva skal du vise på Manifesta?
– Jeg skal vise en installasjon som består av en drone som er et lite fjernstyrt modellfly med innebygd GPS og videokamera, samt skisser og plantegninger av flyet, som jeg har utviklet selv og videoer filmet fra modellflyene. Jeg har brukt de siste tre årene til å lære meg å bygge og fly disse dronene. Det er altså den samme teknologien som amerikanerne bruker i sin krigføring. Jeg sitter på bakken og styrer flyene ved hjelp av videobriller og GPS-koordinater på lang avstand.
– Manifesta fokuserer i år på forholdet mellom Sør-Europa og Nord-Afrika. Derfor har jeg brukt dronene mine til å overvåke området sør for Spania, og da spesielt den spanske byen Melilla på nordspissen av Marokko. Byen ligger omkranset av høye elektriske gjerder mot Afrika, og jeg har brukt tid til å gå rundt og se og samle historier fra folk jeg har møtt der for deretter å forsøke å nøste opp historien. Dette har blitt til to radioprogrammer og en TV-dokumentar som vil bli sendt på spansk kringkasting.

– Hva er utgangspunktet for droneprosjektet?
– Jeg ønsker å ta tak i en teknologi som brukes repressivt, og gjøre den tilgjengelig. Og siden jeg er tilhenger av Open source, har jeg for eksempel lagt ut drone-plantegningene mine for gratis nedlasting på internett. Jeg er opptatt av hvordan ny teknologi endrer persepsjonen vår og gjør det mulig å se virkeligheten fra andre vinkler. Det er selvfølgelig politisk, men samtidig har det en poetisk dimensjon som ligger utenfor tekst.

– I teksten om deg i Manifesta står det at du brøt med relasjonell estetikk i 2001. Hva var årsakene til det?
– Jeg var aktivt med på den unge kunstscenen på 1990-tallet, blant annet som leder for UKS. Datidens kunstdiskurs var veldig sosialt orientert innenfor en bitteliten sosial ramme. Vi tilla sosiale gester en stor politisk betydning, som jeg etter hvert mente at de ikke hadde. Jeg var selv en eksponent for generasjonsnarcissisme, og følte at min livsstil stred mot min sosialistiske overbevisning. Jeg har måttet forkaste mye av det jeg holdt på med for å bevare det som var bra. Jeg har alltid vært politisk engasjert, men kunstnerisk kan vi kanskje si at jeg har gjort en helomvending: Jeg gikk fra å arbeide med sosiologiske problem- stillinger til å bli opptatt av verkets substans. Nå forsøker jeg å begrunne alt i verket. Jeg forsøker å jobbe med sansene, og mener at kunstverket bør være sansbart over tid. Det er mulig at det var studiereisen til Peshawar, eller Gøteborg-opptøyene som gjorde at jeg fant den relasjonelle estetikken irrelevant.

– Hva irriterer deg mest med norsk kunstliv?
– (Dypt sukk.) Det som irriterer meg mest er målstyring! Når kunstnerne lager kunstprosjekter basert på retningslinjene til de bevilgende organene. For eksempel hadde Norsk kulturråd et ønske på 1990-tallet om at kunstnerne skulle jobbe mer med teknologi, og dermed fikk vi søkeposten «Kunst og ny teknologi» der de formålstyrer bevilgninger mot kunstneriske uttrykk som de ønsker å se, men som muligens ikke finnes og som kanskje heller ikke burde finnes? Den kunstneriske prosessen utvikles organisk over tid gjennom en kombinasjon av sanser, teori, spekulasjoner og erfaringer. Den kan ikke beskrives i en framdriftsplan. Dette undergraver hele poenget med å lage kunst!

– Hva gleder deg mest ved norsk kunstliv ?
– Norsk kunst holder et veldig høyt internasjonalt nivå. Den er ikke sann, den forestillingen mange har om at norsk kunst er så perifer og at nivået internasjonalt er mye høyere.

– Er det noen kunstnere du er spesielt opptatt av?
– Nei! ... Jeg er opptatt av enkeltverk, ikke kunstnere. Battle of Orgreave av Jeremy Deller, som nylig ble vist på Vestfossen, er veldig interessant. Det er en gjenskaping av slaget under gruvearbeiderstreiken i England i 1984, samt intervjuer med folk som deltok på begge sider. Dette er en type politisk kunst som jeg har stor tro på.

– Men er det noen utstillinger som har gjort spesielt inntrykk på deg i det siste?
– Da vil jeg nevne et skoleeksempel på folkeopplysning: L’Âge d’Or Hollan- dais på Pinacothèque de Paris. Amsterdam tiltrakk seg på 1600-tallet mennesker av ulik nasjonalitet på flukt fra datidens føydalstater. Denne smeltedigelen ble utgangspunktet for en fenomenal vitenskapelig og kunstnerisk utvikling. Verdt å nevne er også Marianne Heier og Andrea Langes utstilling på Stenersenmuseet. Begge to viser at venstreradikal politikk ikke er til hinder, men derimot ofte en forutsetning for interessant kunst.