• Illustrasjon: Stein Nerland

Kunstens siste tabu?

Av: Kristiane Larssen

Publisert:

Utgave: 6/2010

Del: 

Norske kunstnere er alt for engstelige for å bli assosierte med noe kommersielt, mener kunstner Cecilie Nissen. Er forholdet mellom kunst og penger kunstverdenens siste tabu?

I 2005 skrev økonomiprofessor David W. Galenson en artikkel for National Bureau of Economic Researches, hvor han rådet kunstinvestorer til å merke seg de mest lovende kunststudentene ved Yale University School of Art: Fra 1952 til 1989 hadde 25 tidligere Yalestudenter produsert verk som ble solgt for 50.000 dollar eller mer på auksjon. Dekanen ved Yale, Richard Benson, blåste av det hele:
– Vi anser ikke suksess på kunstmarkedet som relevant for det å være en suksessfull kunstner, så hvordan kan jeg ta dette seriøst? sa Benson til New York Times.
Tidligere i høst gikk Galenson i angrepsposisjon. I magasinet The American skrev han om det historiske forholdet mellom kunstnere og markedet, og refererte blant annet til dekanens utspill: «Kunstmarkedet ser ut til å være en kilde til forlegenhet for disse sensitive estetikerne, og deres ubehag ser ut til å stige i takt med kunstprisene». Videre hevdet Galenson at i en tid hvor «forbudte temaer», som rase, sex og religion, har blitt foretrukne studieobjekter i kunsten, har bindeleddet mellom penger og kunst blitt kunstverdenens siste tabu.

Den karismatiske kunstneren

Galensons siste utspill skriver seg rett inn i en kjent tematikk; spenningsfeltet mellom kunst og kommers. Pierre Bourdieu hevdet som kjent at det finnes en grunnleggende motsetning mellom kunstnerisk og økonomisk verdi: De mest autonome delene av kunstfeltet prøver å unngå å underkaste seg en økonomisk markedslogikk.
Professor i sosiologi, Per Mangset, ved Telemarksforskning Bø undersøkte i 2004 status for kunstnerrollen i Norge, sett fra unge kunststudenters perspektiv. I undersøkelsen, Mange er kalt, men få er utvalgt, viser han at den karismatiske og tradisjonelle kunstnerrollen fremdeles står sterkt hos kunststudenter.
Kunstsosiolog Dag Solhjell nevner en ambivalent holdning til kunstmarkedet i boka Kunst-Norge. En sosiologisk studie av den norske kunstinstitusjonen. Samtidig som kunstnere tar avstand fra markedet, er de fleste interesserte i å stille ut kunst, og i utstillingen ligger også salg implisitt. Denne ambivalente holdningen til kunstmarkedet, er en holdning flere aktuelle kunstnere bekrefter:
– For meg er det ikke viktig hva det kommersielle markedet vil ha. Jeg jobber med det jeg selv syns er interessant og ikke hva som er «på mote». Samtidig er jeg jo avhengig av penger, og av å få arbeidet mitt inn i en salgbar setting, påpeker kunstner Daniel Teigen.

Tabu

– Det kommersielle kunstmarkedet er et tabu for kunstnere, bekrefter kunstner Johannes Vemren Rygh, nylig aktuell med utstillingsprosjektet Ontologos på RAM Galleri.
– De kunstnerne som selger mest i det kommersielle markedet er ikke nødvendigvis de mest respekterte, og der tror jeg kjernen til denne ambivalensen ligger. Man skal ikke la seg styre av markedet, altså kapitalen, men man skal jo leve av arbeidet sitt også, påpeker Vemren Rygh. Han mener det er et behov for å snakke om forholdet mellom kunst og kommers.
– Vi må bryte tabuet og heller se nærmere på hvor grensene bør gå for hva man som kunstner kan tillate seg.

Grensekryssing

Ifølge Mangsets studie av kunstnerrollen er grensen mellom kunst og næringsliv problematisk for unge kunststudenter, «Noen former for grensekryssing er kunstnerisk høyverdige, andre uakseptable», skriver han. Kunstneren kan unngå symbolsk devaluering bare hvis hun greier å ta kunstnerisk uakseptable og kommersielle elementer inn i kunstfeltet og få det akseptert som høyverdig kunst.
I bacheloroppgaven Unge kunstnere og deres holdninger (2010), Handelshøgskolen BI, skriver Trine Renate Dolmen Stene at kunstnerrollen er i endring. De aller fleste kunstnerne hun spurte, ønsker å tilnærme seg «den postmoderne kunstnerrollen» som innebærer å utfordre tradisjonelle holdninger og verdier som for eksempel det å fornekte økonomien. Men Dolmen Stene påpeker at dette gjelder kunstneren i galleriet (salget), for kunstneren vil ikke la seg påvirke av markedet i atelieret (produksjonen).

Dårlige holdninger

Kunstner Cecilie Nissen mener, på sin side, at kunstnere fremdeles er for skeptiske til det kommersielle markedet. På bloggen cecilienissen.no/weblog oppfordrer hun kunstnere til å «melde seg inn» i samfunnet: «Det er ikke nok å sende ut en pressemelding foran en utstilling og tro at verden skal komme løpende. Vi må skape nye salgsarenaer for kunst som er både kvalitets- og omsetningsfremmende. Jeg tror markedet for kunst er større enn vi aner, men jeg tror det må forløses», skriver Nissen.
– Kunstnere må finne nye veier til å overleve, annet enn bare å belage seg på stipendordningene. Jeg kunne ønske at kunstnere så flere muligheter i nye typer samarbeid, men vi er alt for redde for å begi oss ut på noe «kommersielt», sier Nissen. Hun mener kontroversene rundt Kunsthall Oslo er et godt eksempel på dårlige holdninger i kunstverdenen.
– Med én gang noen forsøker noe nytt og melder seg inn i resten av samfunnet, kommer kritikken. Vi trenger en diskusjon rundt disse holdningene, sier hun, og legger til at kunstskolene må ta et ansvar.
– Da jeg utdannet meg lærte vi ingenting om markedsføring, ingenting om hvordan vi skulle formidle kunsten vår eller hvordan vi skulle håndtere media. Der er skolene nødt til å ta et bedre grep for å få studentene til å fungere i samfunnet, sier Nissen.

I en boble

I februar skrev Elin Ørjasæter, forfatter og kommentator i nettavisa E24, kommentaren «20.000 kunstnere – trenger vi dem?». Hun argumenterer for at kunsten blir irrelevant så lenge staten er eneste kunstkunde, og oppfordrer kunstnere til å gjenfinne markedet, altså folk flest: «Å gå på fest med jevnaldrende kunstnere (50 +/-) er å oppdage at man er den eneste i forsamlingen som har bil, og den eneste som kan navnet på regjeringsmedlemmene. Så isolert holder deler av kunstnerbefolkningen på å bli fra den virkeligheten de skal gjenspeile, utfordre og kommentere». Også hun retter pekefingeren mot kunstskolene:
– Jeg stiller spørsmål både ved omfanget av studenter ved kunsthøgskolene og den dårlige forankringen i den økonomiske virkeligheten studentene skal ut i. Mange studenter lever i sin egen boble mens de går på skolen, og fem år senere må de fremdeles tigge foreldrene sine om penger. Kunsthøgskolen sender elevene sine rett ut i en fattigdomsfelle, hevder Ørjasæter.

Akademienes ansvar?

George Morgenstern er dekan for fakultetet for visuell kunst, Kunstakademiet i Oslo. Han mener akademiet forbereder studentene sine relativt godt på virkeligheten som venter dem:.
– Vi har blant annet et etableringskurs med informasjon om stipendmuligheter, skatt, selvangivelse, og med innspill fra professorer om hva slags liv man kan forvente seg å leve som kunstner, sier Morgenstern, som legger til at studentene også lærer å presentere seg selv og kunsten sin, både muntlig og skriftlig.
– Men selv om vi vier tid til disse tingene, er fokuset vårt først og fremst på kunsten, sier Morgenstern. Han tror ikke kunst og kommers er et tabu lenger.
– Jeg har inntrykk av at kunstnere er åpne for nye type samarbeid. Kredibilitet handler ikke om hvor mye kunstneren tjener, men om hva folk opplever som god eller dårlig kunst. Alle vet at gode kunstnere, selv de mest suksessrike, har økonomiske «ups and downs» i løpet av karrieren. Alle vet også at kvalitet ikke nødvendigvis henger sammen med dekning i mediene. På Kunstakademiet forbereder vi studentene til et langt liv som billedkunstner, og det finnes mange flere markeder enn galleriene og auksjonshusene, sier han.

Best mulig kunst

Kunstner Stian Ådlandsvik sier han ikke opplevde at det var mye snakk om kunst og kommers på akademiet da han utdannet seg.
– Jeg syns etableringskurset var bra, men det kan godt utvides til å inneholde flere aspekter av det å være selvstendig kunstner, som markedsføring av kunstnerskap, hvordan presentere seg og hvordan markedet fungerer. Men jeg syns ikke fokuset skal være hvordan man tilpasser kunsten for salg. Akademiet bør være det stedet hvor man kan fokusere på det å lage best mulig kunst, sier han, og legger til:
– Man bør jo få slippe å inngå kompromisser fra første stund.