• Stipendiat Sigrun Åsebø ved Universitetet i Bergen peker på at det som oftest er de mannlige kunstnerne som figurerer i sensasjonsnyheten, som her: Pushwagner fikk massiv medieoppmerksomhet for rettssaken mot sin tidligere samarbeidspartner. Foto: Cornelius Poppe/SCANPIX

Få kvinner på spalteplass

Av: Kristiane Larssen

Publisert:

Utgave: 6/2010

Del: 

Kvinnelige kunstnere taper spalteplass til sine mannlige kolleger, mener kunstner Christine Istad. Hun sier mangelen på oppmerksomhet gjør det vanskeligere for kvinnelige kunstnere å leve av kunsten.

– Det er en skjev fordeling mellom mannlige og kvinnelige kunstnere på hvem som får oppmerksomhet, både i antall omtaler og spalteplass, sier kunstner Christine Istad.
Hun understreker at hun ikke kjenner til statistikken over hvem som får mest omtale, men viser blant annet til NRKs Nasjonalgalleriet, hvor det i følge Istad kun er nevnt én kvinne i hver av de til nå fire første programmene. Istad mener det er et behov for å lese nærmere mellom linjene på pressens dekning av kunstscenen.
– Det er en trend at både galleriene og skribentene er opptatt av å oppdage nye, unge talenter, og da spesielt menn. Kanskje er det slik at både mannlige og kvinnelige anmeldere finner mannlige kunstnere mest interessante? Jeg har ikke et svar på disse spørsmålene, men vi trenger et økt fokus på mekanismene, sier hun.

Må bli sett

Det er et inntrykk kunstner Toril Rygh deler:
– Hovedinntrykket er at kvinner ofte blir oversett. Bare det at uttrykket «kvinnekunst» ofte ble brukt til utpå nittitallet, mens begrepet «mannekunst » ikke eksisterer, sier noe om hvordan vi har sett, og ser, ulikt på kvinnelige og mannlige kunstnere, sier hun.
Et uhøytidlig søk på ordet «kunstner» i avisarkivene kan tyde på at inntrykket stemmer; i løpet av de siste tre månedene har eksempelvis Aftenposten skrevet om, intervjuet eller sporadisk nevnt omtrent tre ganger så mange mannlige som kvinnelige kunstnere.
I Temaspalten i denne utgaven av Billedkunst skriver kunsthistoriker Margrete Abelsen om kunstinstitusjonenes ideologiske maktstruktur. Hun peker blant annet på at representasjonen av kvinnelige kunstnere ved noen av landets ledende institusjoner ikke bare er lav, men rett og slett diskriminerende.
– Menn er bedre representert i de private galleriene. Derfor får de mer oppmerksomhet og slår lettere gjennom økonomisk. Mangel på oppmerksomhet reduserer de kvinnelige kunstnernes sjanser til å kunne leve av kunsten, sier Istad.

Ubevisst diskriminering

Sigrun Åsebø, stipendiat ved Universitetet i Bergen, jobber blant annet med kvinnelige kunstnere i moderniteten og kjønnsforståelse i samtidskunsten. Også hun ser mangelen på oppmerksomhet i sammenheng med at det er flest menn i stallene til galleriene. Når verk av mannlige kunstnere når høyere priser enn verk av kvinnelige kunstnere, er det også mennene som oftest dukker opp i sensasjonsnyhetene, tror hun.
– Vi tror vi har likestilling i Norge, men det er usynlig glasstak og nettverk som begrenser kvinners bevegelser, sier Åsebø. Hun mener mangelen på likestilling i kunstlivet er vanskelig å få øye på, men at det dreier seg om forestillinger som ligger dypt.
– Skillet mellom Kunstnere med stor K og «kvinnelige kunstnere» går langt tilbake. Det universelle har historisk vært forbundet med maskulinitet, og mens menn tenkes å kunne overskride det spesifikke ved sitt kjønn, så begrenses og defineres kvinner fremdeles av feminiteten, sier Åsebø og utdyper:
– Dersom en mannlig kunstner for eksempel utforsker seksualitet i sine verk, utforsker han et allmennmenneskelig tema. Dersom en kvinne gjør det samme, utforsker hun spesifikt et «kvinnetema», påpeker hun.

En utfordring

Lotte Sandberg, kunstkritiker i Aftenposten, sier det er en utfordring å gi kvinnelige kunstnere like mye spalteplass som mannlige kunstnere.
– Jeg er bevisst på det, og pressen bør helt klart være flinke til å løfte frem lovende kvinnelige kunstnere, men vi kan ikke overse strukturen slik den faktisk er. Som kritiker må man anmelde det som er representativt og jo høyere man kommer opp i kunstverdenen, desto færre kvinnelige kunstnere er det å ta av, sier Sandberg. Hun mener kunstlivet er som samfunnet forøvrig: Menn når toppen lettere enn kvinner. Sandberg mener kvotering neppe er veien å gå.
– Men man skal være bevisst på å anmelde utstillinger av kvinnelige kunstnere, like mye som man skal ta hensyn til geografi, alder, gallerier, media og andre faktorer som har med representativitet å gjøre, sier hun.