Følelsen av funksjon

Av: Solveig Lønmo

Publisert:

Utgave: 6/2010

Del: 

– Tingene gir seg selv, sier Kjell Varvin, og arbeider i et forrykende tempo med én installasjon om dagen. Daglig poster han ferske fotografier på bloggen som han bruker som visningsrom.

Det er heller uvanlig at slike verk får lengre levetid enn én dag. Når Billedkunst møter Varvin i forbindelse med hans separatutstilling i Galleri Trafo i Asker, nyter installasjonene et uvanlig langt liv. Kunstneren er lettet over at de alle sammen fortsatt står og ikke har falt sammen. Det er en grunn til at utstillingen har tittelen «Ustabile variabler».

Improviserte installasjoner

– Hvordan arbeider du frem mot en utstilling som denne?
– Selve utstillingsarbeidet startet faktisk bare fem dager før åpning. Da fylte jeg opp bilen med materialer, lempet alt sammen i utstillingslokalet og satte i gang med å bygge installasjoner. Alle verkene er nye. De er komposisjoner jeg ikke har prøvd, men flere av materialene og komponentene har inngått i verk tidligere. Jeg lar rommet få styre valgene jeg tar. Materialene kommer sammen i energiske konstellasjoner, jeg hjelper dem å møtes. Prosessen er ren improvisasjon.

– Å improvisere i musikken betyr jo ikke å spille fritt uten mål, struktur og mening. Det å lage god kunst på stedet, i øyeblikket, krever lang erfaring og et velutviklet repertoar av muligheter. Din prosess må ha startet for lenge siden, for det «svinger» av din utstilling?
– Jeg gjør øvelsene mine hver dag. Morgenen i atelieret starter med å finne materialer for en ny installasjon. Jeg bygger den opp i et hjørne av rommet, og når jeg er fornøyd fotograferer jeg den. Den er flyktig, og demonteres samme dag. Kanskje lager jeg en til senere på dagen.

– Fotografiene blir verdifull dokumentasjon og får en slags verksstatus i seg selv. Du bruker bloggen din som galleri?
– Ja, jeg legger ut bilder der stort sett hver dag. Jeg har flere blogger, og de får stadig nye avstikkere. Hvert prosjekt får sin egen side, så jeg brer om meg på nettet. Bloggingen bruker jeg ikke først og fremst for å få tilbakemeldinger, men for å presentere det jeg driver med. Men det er selvfølgelig gøy når kommunikasjon oppstår. En amerikansk diktblogger skrev poesi om et av bildene mine en gang. Hun hadde snappet det opp helt tilfeldig.

– Tilfeldighet er også viktig i din egen metode, og du sier du liker overraskelser?
– For meg er det fruktbart å gi fra meg kontrollen. Da jeg kom til Galleri Trafo, sto skruene i veggen fra den forrige utstillingen. Jeg lot dem være, og bygde opp mine arbeider med dem som utgangspunkt. Deretter gir tingene seg på en måte selv, særlig hvis jeg ønsker å være så åpen som mulig og greier å viske ut forventninger og erindringer om tidligere komposisjoner. Jeg likte å hoppe på ski som unggutt, og følelsen av bare å hive seg uti det var nervepirrende og befriende. Den samme spenning og risiko vil jeg ha som utgangspunkt i kunsten. Da blir arbeidet fantastisk moro!

Å aktivere rommet

– Kalles verkene «ustabile variabler» kun fordi de lett ramler sammen?
– Det stemmer at jeg er lettet når jeg rekker å fotografere dem. Tittelen viser til de mange variasjonene jeg lager, og deres korte varighet. De er ikke ment å skulle eksistere permanent. Jeg anser dem som forslag eller muligheter. Jeg stopper å jobbe på dem når de «sier fra» at det er nok. Når det gjelder et helt rom, skal det ikke så mye til før veggene aktiveres og samles.

– Du er generelt opptatt av romopplevelse?
– Gallerirommet i Trafo er svært tiltalende. Det «går opp» i sine proporsjoner. I alle rom gjelder det å finne samsvar mellom den egne kropps dimensjoner og de gitte omgivelsene. Jeg tenker ikke bare på de fysiske proporsjonene, vi har også et mentalt behov for å finne vår posisjon. Man kan tenke seg et nett av linjer og punkter med koordinater som dekker både romlige og temporære dimensjoner. I dette nettverket skal man finne seg til rette og utgjøre en del av et hele. Hvert øyeblikk og hver posisjon er unik, alt foregår i en stadig omskifting. All eksistens dreier seg om denne ene tingen, en intens opplevelse av å være levende tilstede, en følelse av funksjon og deltakelse i en aktualitet.

– Både ut av de egenskrevne tekstene du har lagt ut på bloggen og av måten du formulerer deg på, får jeg inntrykk av at du filosoferer en del. Du virker også å ha kontroll på en hel del teori på et spenn av områder. Har du noen favoritteoretikere?
– Jeg har lest minimalt! Og når jeg leser om interessante saker som for eksempel kvantefysikk, skjønner jeg ikke stort. Det lille jeg snapper opp, omsetter jeg til tegning. Slik prøver jeg å orientere meg innenfor noe som heter… virkeligheten. Jo da, jeg er nøktern, men liker å lette fra bakken.

Rent visuelt

– Verkene dine, slik jeg ser dem i utstillingen, henvender seg også primært til sansene og kroppen i bevegelse, og virker ikke som de skal illustrere verken en teori eller en spesiell fortelling?
–Jeg ønsker ikke å skape narrativer eller legge til rette for bestemte assosiasjonsrekker. Jeg vil rett og slett lage visuelle løsninger som fungerer. Det er kun det jeg bryr meg om. Installasjonene er hva du ser. Slik føler jeg tankemessig slektskap til amerikanske minimalister som Donald Judd og Sol LeWitt. Sistnevnte var jeg assistent for ved et par anledninger, da jeg jobbet på instruksjoner fra ham i utførelsen av veggtegninger i henholdsvis Henie Onstad Kunstsenter og Oslo Kunstforening.

– Noen av tegningene dine bringer nettopp LeWitt umiddelbart i mente. De korte linjene i mer eller mindre ordnet samspill, er noe dere har til felles. Når det gjelder valg av bakgrunn for linjespillet: Det er noe med deg og gule kvadrater?
– Gult er en nødvendighet. Blått er nært knyttet til motiver som himmel og hav, men med gult er alt mulig. Fargen er fri, man forventer seg ikke noe av den. Og det samme opplever jeg med kvadratet: Et liggende rektangel er for landskap, et stående for portrett. Et gult kvadrat er så visuelt frigjort jeg kan få det.

Flere dimensjoner

– Du har en solid utdanningsbakgrunn, og har jobbet lenge som kunstner. Hvilke opplevelser og erfaringer har du hatt mest nytte eller utbytte av?
– Det var heldig at jeg kom meg ut av landet for en periode på 1950- og -60-tallet. Da var Norge veldig konformt, med hatt, frakk, kalosjer og paraply. Man skulle ikke skille seg ut. Da jeg satte beina på spansk jord, opplevde jeg for første gang hvor kaotisk verden egentlig er. Krøplingene fra borgerkrigen akte seg frem på brett, tiggergutter løp omkring. Jeg fikk øynene opp for deler av befolkningen Oslo ville gjort alt for å skjule. Mitt verdenssyn, altså kanskje særlig min visuelle verden, ble totalt forandret. Kaos er uhyre interessant.
– Et annet viktig, men helt annerledes vendepunkt var da jeg oppdaget mulighetene i sveiset stål. Disse oppfylte drømmen om å kunne trekke streken ut i rommet. Det var da jeg kom til Bergen i 1993 for å utføre et utsmykningsoppdrag, at jeg følte et sterkt behov for å gi veggen det klare linjespillet den fortjente. Siden har jeg sveiset mye stål, og jeg anser teknikken som en logisk forlengelse av tegning.

– Du slekter til konstruktivister som Tatlin, som i likhet med deg, brukte hjørnet aktivt for å skape kontinuitet mellom skulpturen og det arkitektoniske rommet som også tilhører betrakteren. Kikker du gjerne bakover?
– Det er klart at mine arbeider kan plasseres i en modernistisk tradisjon. Det formale er autonomt, og redusert til det enkle og rene. Jeg har forbilder i flere av 1900-tallets ismer. Generelt kan jeg si at jeg føler affinitet, men ikke avhengighet. Jeg jobber slik det er naturlig for meg.

– Og det er jo ikke tvil om at dine linjer og flater har gjennomslag i 2010. Du har stilt ut sammen med mange unge kunstnere i gruppeutstillinger i det siste. Noen tanker om hva det er som slår an?
– Jeg er overrasket, men det kan være at improvisasjon og humor er tiltalende. At man ubekymret forholder seg direkte til det visuelle, og at tanken kan frigjøres.