Videoprosjektet «Kort møte» av Øyvind Johnsen

Av: Anne Marthe Dyvi

Publisert:

Utgave: 6/2010

Del: 

Øyvind Johnsen har siden november 2007 jobbet med videoprosjektet «Kort møte». Arbeidet består av ni samtaler han har hatt med ni billedkunstnere, alle med tilknytning til Bergen. I samtalene berøres et bredt spekter av forhold knyttet til kunst og kunstnerisk arbeid.

– Jeg ville dyrke en type enkelhet, å tillate en viss mengde tid og å tilstrebe en ro og en nærhet. Men etter hvert begynte jeg å leke meg litt og har utvilsomt gjort noen kunstneriske knep. Det er samtalen, uten stadige skiftninger, jeg har ønsket å formidle. Slik oppstår det et åpnere rom for refleksjon.

– Gjør det faktum at du er kunstner intervjuene annerledes?
– Ja, helt opplagt. Som kunstner vet jeg mer om det kunstneriske erfaringsfeltet og utfordringene våre. Og jeg kan forstå bedre også der jeg møter noe nytt. Men jeg har vært relativt nøktern, og i bunnen ligger min egen nysgjerrighet og mitt eget ønske om å forstå litt mer.

Nære samtaler

– Kunstnerne snakker om sin egen kunst og sitt eget liv om hverandre. Noen blir nære og personlige, andre omtaler sine egne verk mer distansert. Ser du en sammenheng mellom din relasjon til kunstnerne og hva de deler med deg?
– Ja og nei. En samtale kan bli nær selv om den er med et menneske du knapt har møtt før, og distansert selv om relasjonen er etablert. Det er jo hele tiden snakk om kjemi, dagsformen og nervøsitet. Det var krevende å være samtalepartner og samtidig sørge for lyd og videoopptak. Jeg visste aldri hva resultatet kunne bli. Men jeg forberedte meg godt, tenkte mye, googlet, leste.

– Kunstnerne representerer flere generasjoner og befinner seg på forskjellige steder i sine kunstnerskap. En del av prosjektene ligger langt tilbake i tid. Er «Kort møte» nyere norsk kunsthistorie?
– Det er historiske biter i et samtidig materiale. Hver video viser en kunstners mangfoldighet. Den eldste av dem er født i 1935, den yngste i 1977. Ingen av videoene utgjør et helt bilde og ingen av dem er kunstnerportretter. Samlet er videoene små biter av en stor og svært sammensatt virkelighet.

– Kunstnerne har fått godkjenne materialet før du ferdigstilte prosjektet. I hvor stor grad har de hatt anledning til å påvirke dine valg?
– Det har ikke påvirket mine valg i det hele tatt. Vi snakket sammen i forkant og avtalte at de var nødt til å stole på meg. I og med at de fikk se videoene før de ble vist for andre, hadde de selvsagt en mulighet for å nekte at jeg brukte dem.

– I videoprosjektet viser du også en del bilder og videoklipp som dokumenterer arbeidene til kunstnerne. Hva slags betydning har dette materialet?
– Bildet utvides. Videoene blir mer interessante. Til dels «bildelegger» jeg, og til dels viser jeg materiale fra kunstnerne uten direkte å knytte det til det som sies. Samlet gir dette en rikdom, variasjon, og opplagt en større opplevelse. Dessuten gir det et innsyn i et spekter av samtidskunst, som i seg selv er viktig dokumentasjon.

Langsomheten

– Du har brukt flere år på prosjektet og intervjuene er tidvis lange og går i dybden på kunstneriske prosesser. Er tid viktig i prosjektet ditt?
– En samtale er jo tid. Og en god samtale krever vanligvis en viss mengde tid. En skal tenke, lytte, og la et menneske snakke i fred. En skal få utvikle en tanke, gjøre sidesprang, og så kanskje ta opp igjen en tråd eller komme inn på noe helt nytt.
– Tiden har også vært viktig i utviklingen av prosjektet. Videoopptakene fulgte heldigvis ikke tett på hverandre. Hele prosjektet kom egentlig ganske gradvis. Pengejobbing og kunstnerisk arbeid gjorde at jeg måtte ta det med ro i svingene. Denne dels nødvendige og dels selvpålagte langsomheten gav meg rom for å reflektere, og å la ting modnes. Det var egentlig veldig godt at det ble slik.

– Olav Herman Hansen snakker i ditt møte med ham, om verdien av å ta vare på kulturen og at det er et felles ansvar. Hva tenker du om det?
– Ansvaret for å ta vare på kulturen og formidle kunst ligger vel først og fremt hos de som jobber i kunstinstitusjonene, på utdanningsstedene, og i mediene. Selvsagt bør vi kunstnere ta vår del av ansvaret for kulturen. Men vi må ikke. Noen av oss trenger å være for seg selv. I stille rom. Der vi kan søke kildene.