• Bull.Miletic: Heaven Can Wait, 2001. Loopet, multikanals videoinstallasjon ved Yerba Buena Center for the Arts, San Francisco.

Urbane bilder

Av: Maria Moseng

Publisert:

Utgave: 6/2010

Del: 

Kunstakademiet i Oslo markerte sitt inntog i Seilduken i september, med et symposium der programmet var like kompakt som steinene i de gamle fabrikkveggene. Billedkunst var til stede og snakket med arrangørene.

«Urban Images: Re-imagining the city through moving images» var et ambisiøst seminar over to dager, med innlegg fra elleve renommerte kunstnere, arkitekter, filmvitere og kunsthistorikere.

Tverrfaglig refleksjon

Ifølge arrangørene Marit Paasche ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) og Synne Bull ved Atelier Nord,er forholdet mellom film, arkitektur og billedkunst et lite utviklet forskningsområde i Norge.

– Tidspunktet for symposiet virker velvalgt?
Marit Paasche: – Det var vel ikke helt tilfeldig. Selvfølgelig var det viktig fra Kunstakademiets side å markere seg selv idet de ble innlemmet i KHiOs fysiske arkitektur. Vi ville også gjerne bruke muligheten til å la arkitektur-, kunst- og akademiske filmmiljøer møtes. Av natur er billedkunst grunnleggende vant til å forholde seg til andre fagfelt, mens universitetsmiljøer ofte har en større tendens til å lukke seg om seg selv. Slik sett var det kanskje naturlig at initiativet til dette symposiet kom fra billedkunstfeltet.
Synne Bull: – Film og video har en kort tradisjon i den norske kunstutdanningen og kom først inn som fagområde på begynnelsen av 1990-tallet på Kunstakademiet i Oslo. Det har derfor også vært en tanke bak symposiet å utforske hva det levende bildet har ført med seg og hvordan det har gjort seg gjeldende innenfor fagfelt som billedkunst og arkitektur. Dette for å styrke kompetansen og refleksjonen rundet disse mediene i dagens produksjon.

– Begrepet «re-imagining the city» handler altså om mer enn hvordan storbyen blir og har blitt representert i filmen og i billedkunsten?
SB: – Ja, temaet for symposiet strekker seg utover representasjon og ser på sammenhenger mellom ulike visuelle praksiser som har noen fellesnevnere. Det kan for eksempel være hvordan industrialismen og fremveksten av byen gjorde at man fikk en ny opplevelse av tid og rom. Noen av foredragene var gode som rene tankeøvelser, der man strekker begreper og sammenligninger litt djervere enn normalt, for å forstyrre satte mønstre. Det er der vi tenker at «re-imagining the city» tar et historisk grep.

Filmen i modernitetens geografi

Under symposiet ble det sentrale bindeleddet mellom arkitektur og visuelle kunstarter, hvordan filmen og beslektede synsteknologier har forskjøvet våre romlige og mentale koordinater. Historisk, som i filmprofessor Tom Gunnings analyser av hvordan den tidlige filmen på ulike måter reflekterte og formet bildet av storbyen som estetisk og sosial figur. Og samtidig, som i Edward Dimendbergs betraktninger omkring bruk av realtime video som arkitektonisk element i fasader. Dimenberg viste hvordan dette viderefører modernismens destabilisering av kategorier som inne og ute, skjerm og vindu, samtidig som det realiserer nye, interaktive betrakterposisjoner som utvider arkitekturbegrepet.
I tillegg ga symposiet rom for flere illustrative kunstnerpresentasjoner. Duoen Bull.Miletic (Dragan Miletic og Synne Bull) var kanskje de mest forbilledlige med tanke på å eksemplifisere en kunstnerisk prosess som reflekterer over historisk betingede synsdiskurser. Parets multichannel-installasjon Heaven can wait, dokumenterer utsikten fra et flertall roterende restauranter, et fenomen de på symposiet beskrev som «film skapt av arkitektur». Innelukket i den roterende restauranten er det virkeligheten som blir film, vinduet blir et lerret, og betrakterens posisjon mellom mobilitet og immobilitet blir en reise uten destinasjon, ikke ulikt en tur i kinomørket. Når disse videoopptakene screenes på en mosaikk av skjermer, skaper det et globalt panorama som både overvåker og distanserer byens fysiske rom.

Arkitektur i informasjonssamfunnet

Princeton-professor Beatriz Colomina fokuserte mer inngående på urbanitetens visuelle sanseoverload og splintrede betrakterposisjoner. Ifølge Colomina er Walter Benjamins begrep om det moderne menneskets filmatiske «flanering» gjennom byen, nå erstattet med en oppmerksomhetsforstyrrelse der vi hele tiden møtes av billedstrømmer som omstrukturerer vår erfaring av fysisk rom. Colomina henviste tilbake til Ray og Charles Eames’ megalomane flerskjermsinstallasjon fra 1959, Glimpses of the USA: En ideologisk maskin som består av syv enorme lerreter og flere tusen bilder, skapt til å vise sovjeterne den amerikanske livsstilens overlegenhet. Slike prosjekter viser hvordan designere og arkitekter har vært sentrale i utviklingen av strukturer for det ikke-lineære informasjonsrommet vi nå konstant beveger oss i, hevdet Colomina.
Denne type historisk perspektivering, var gjennomgående i mange av symposiets presentasjoner, og i følge arrangørene, et bevisst fokus.

MP: – Hvordan man forstår historien er et premiss for hvordan man kan fungere i sin egen nåtid. Dette lå implisitt i valget av seminardeltakere. Vi ville peke på hvordan historien har gitt premisser for en nåtidig praksis. Modernismen, især, er en fellesnevner i mye av denne diskusjonen. Modernismen har vært enormt viktig og formativ for billedkunstfeltet, noe som har ført til at den hele tiden har blitt utfordret som størrelse og fortelling. Innenfor arkitekturteori og filmhistorie behandles modernismen som en langt mer stabil størrelse.

– Har symposiet også vært et forsøk på å gjøre teorifagene mer tydelige i kunstutdanninga?
MP: – Nei, det har ikke vært intensjonen. Det har heller vært å motbevise den sære diskusjonen i Norge om at teori og praksis ligger langt fra hverandre, noe som er grunnleggende feil. Teori er i bunn og grunn et forsøk på å tenke høyt; på å formulere og reflektere over kunstnerisk praksis. Det må man tillate, så lenge man vil at ting skal bli problematisert.
SB: – Symposiet hadde innlegg fra billedkunstnere som bl.a., Judy Radul og Andreas Bunte. I tillegg baserte de mer teoretiske innleggene seg i all hovedsak på et bredt visuelt materiale. Jeg synes derfor symposiet viser veldig fint hvordan praksis og teoretisk refleksjon kontinuerlig er i utveksling med hverandre.

Elastiske begreper

Det mest fruktbare ved symposiets tverrfaglige spenn, var at det ga en rekke nye måter å tenke forholdet mellom film og billedkunst på, som ikke hang fast i den sedvanlige politiske valideringen av dekonstruksjon man ofte ender med i kunstfilmdiskurser.
Teoretisk cross over kan brukes til å tøye ideen om hva det filmatiske rommer. Symposiets kanskje mest eminente eksempel på dette, ga Giuliana Bruno fra Harvard i sin orientering mot den arkitektoniske situasjonen som omgir filmprojeksjonen. Bruno er en foregangsfigur i den genealogiske tenkningen av forholdet mellom film, arkitektur og billedkunst. Hun henviste blant annet til Olafur Eliassons solinstallasjon som filmatisk, og det fremprovoserte spørsmål fra salen om hvor lenge vi kan fortsette å kalle disse eksperimentene for film. Kanskje et tema for neste symposium i regi av det nye KHiO?

Symposiet vil bli gitt ut som bok i august/september 2011. Mer informasjon på www.urbanimages.no