• Terike Haapoja: Entrophy, videoinstallasjon. Foto: Dag Knudsen

Flyktige forbindelser

Av: Sigrun Hodne

Publisert:

Utgave: 6/2010

Del: 

Entropi er et mål på graden av uorden i et termodynamisk system. Økende entropi betyr økende uorden, hvilket innebærer at mengden energi som kan utnyttes til nyttig arbeid, minker.

Entrophy er også navnet på finske Terike Haapojas bidrag til «Article 10». Etter min mening biennalens beste enkeltarbeid.
Videoverket Entrophy viser nedkjølingen av en nylig død hestekropp, fanget opp av et infrarødt kamera. Den originale lengden på opptaket er ni timer, men visningen er redigert ned til 25 minutter. Vi ser en rød og gyllen hestekropp som gradvis forsvinner mot en mørkeblå bakgrunn, varmen forlater legemet, hestens kropp blir sakte men sikkert mer og mer blå, og til slutt går kroppen fullstendig i ett med de livløse omgivelsene. I Stavanger har Haapojas Entrophy fått et så godt som perfekt utstillingsrom, der det vises mot hvitkalkede vegger i bispekapellet som ligger vegg i vegg med byens domkirke.
Articelbiennalen, biennale for elektronisk og ustabil kunst, har utspring i det lille, men svært produktive miljøet omkring i/o/lab, hvor Hege Tapio Gaare er primus motor. I år har hun kuratert biennalen, den tredje i rekken, i samarbeid med sørafrikanske Marcus Neustetter. Biennalen består foruten presentasjoner av kunst i offentlig rom, også av en todagers konferanse og workshop for kunstnere.
Til sammen 14 kunstnere/kunstgrupper deltar på biennalen og spennet i form og innhold er stort, fra typisk relasjonelle verk uten noen som helst bruk av elektronikk til høyteknologisk vitenskapsfetisjisme. Så mens danske Simon Høgsberg sitter på torget og tilbyr gratis kaffe og gode råd, hacker ubermorgen. com seg lenger og lenger inn i den virtuelle hypervirkeligheten. Brasilianske Nele Azevedo lar hundrevis av små isskulpturer smelte i torgtrappene, mens amerikanske Andrea Pollis videoer formidler siste nytt fra Antarktis.
Mens «Article 08» handlet om biokunst, har «Article 10», som så mange andre utstillinger og biennaler akkurat nå, valgt å fokusere på miljø- og klimakriser. Som helhet kommer biennalen relativt godt ut av dette valget. I mange av arbeidene oppleves miljøbekymringene å være godt integrert i verkets helhet.
Likevel oppfatter jeg det som nokså naivt når kuratorene i programfolderen som følger utstillingen, hevder at de «håper å skape bevissthet om og forsterke den lille tvilen hos publikum om begrepene rundt miljøpåvirkningen, energikrisen og forbrukerholdningene». Det skulle ikke forundre meg om de aller fleste av kunstpublikummet i Norge allerede har tenkt en del tanker om forholdet mellom forbruk og miljø. Man skaper ikke god kunst av å slå inn åpne dører, selv om den etiske og moralske intensjonen med slaget er aldri så god. Som så ofte er det den kunsten som klarer å lure seg forbi mitt intellektuelle filter, den som får meg til å føle katastrofen, døden eller sorgen i og med min egen kropp, slik som Haapojas Entrophy.