• Giske Sigmundstad: Bokhylle I, 2010, etsing. Foto: Observatoriet

Talende stillbilder

Av: Synnøve Vik

Publisert:

Utgave: 6/2010

Del: 

Giske Sigmundstad viser en serie på 15 etsede trykk i mellomstort format og figurativ stil. Alle trykkene er utført i farger.

Etsing er en form for dyptrykk der motivet etses inn i trykkplaten ved hjelp av syre. Det er ingen tvil om at hun behersker teknikken. Den kjemiske prosessen etterlater et lett utflytende malerisk preg som gjør at bildene i noen tilfeller ligner akvareller. Likevel strammes motivene opp av sorte konturer. Begge deler viser hennes bakgrunn som utdannet maler og grafiker.
Motivkretsen dreier rundt mellomrommene i livet, øyeblikk av intimitet mellom mennesker eller individets selvinnsikt, øyeblikk som kan være avgjørende. Som betrakter utviser Sigmundstad en betryggende nærhet til de hun portretterer. Det hviler en varm distanse over blikket, der vi opplever en intimitet med de portretterte, selv når de vender ryggen til. Som Rullegardin – hvor kvinnen faller delvis i skygge, og bildet nærmer seg et fotografi, i en Hoppersk tidløshet, og med Rothkos fargeskala. Den intense oransje rullegardinen oppleves helt sentral der kvinnen bestemmer hvorvidt hun blir i lyset, eller i skygge. Fargene bidrar også i høyeste grad til «handlingen» i Bokhylle I og Bokhylle II, den første med en ung gutt og en mann som leser hver sin bok, og den siste med en enslig kvinne foran en bokhylle, akkompagnert av en kald statue av et dyr. I bøkene og i bildene på veggen skimtes andre bilder, andre fortellinger. Fargene bidrar her til å dra oss inn og omslutte oss, de gjør rommet og handlingen frodig og fylt av liv, som om lesingen av bildene betyr noe. Og det gjør de jo for mange av oss. Kratt, Skogstapet og Trær i skogen er på grunn av sin plassering i utstillingen og tematisk like titler nærliggende å lese sammen. Det oppstår et fint bånd mellom de to siste, der den nakne kvinneskikkelsen i Skogstapet tar skikkelse av en lampefot, utenfor tapetet med trær, mens hun i det påfølgende får gjemme seg og kun vise ansikt blant trærne. Disse bildene har kvaliteter som åpner for en lesning, men som samtidig gir nok motstand til at man vil se mer.
Noe svakere fremstår en serie motiver med unge jenter: Tre jenter, Sommerfugl, Jente og Jente i sort/ hvitt som blir hakket for konvensjonelle og sentimentale, de er for enkle å lese som klisjeer rundt identitetsskapelse og -konflikt. Tittelverket Vann under broene sier likeså for mye. Det er ikke mer å si enn det vi ser: Mennesker som lar vannet rolig renne forbi, slik våre egne opplevelser blir fortid så snart vi opplever noe nytt. Likevel er dette verket unektelig viktig for helheten av utstillingen, den knytter sammen øyeblikkene vi har bevitnet. På sitt beste klarer Sigmundstad å fange opplevelsen av å se på et fotografi der noe vesentlig ser ut til å være avbildet, uten at vi riktig vet hva. På det mindre heldige blir motivene for løse til at de fester seg.