• György Ligeti: Teenage Lontano, fra framførelsen i en nedlagt fabrikk på Grünerløkka. Foto: Rune Kongsro

Nerdesammenbrudd

Av: Bjørn Hatterud

Publisert:

Utgave: 6/2010

Del: 

Ultimafestivalen har gått fra å være en øvelse for nerder, til å si noe om tiden vi lever i.

Samtidsmusikkens problem kan oppsummeres i følgende faktum: Da Ultima 2010 startet hadde jeg ennå til gode å se én sexy samtidskomponist. Nå er tenningsmønstre subjektivt, men i dette tilfellet avdekker den manglende fascinasjonen reelle problemer. For de fleste samtidskomponister har i klær og språk en aseksuell fremtoning, en estetikk fjern fra et hvert motebilde. De er nerdenes hevn del to.

Øvelse for de innvidde

En direkte konsekvens av dette, eller vise versa, er at svært mye av norsk samtidsmusikk er blitt komponert av retromodernister uten selvironi. Musikken er blitt formidlet som om den var selvforklarende og eviggyldig. Komponistene har lukket seg inne i en boble, og på denne måten har samtidsmusikken holdt seg akterutseilt, hinsides tiden vi lever i.
Kontrasten til samtidskunsten er grell. Samtidskunstnere har de siste årene vært det snowboardere var på 1990-tallet, stilpionerer som kjører utenfor løypa, med tiltrekningskraft for penger og kredd. De er i dialog med samtiden, og leker med kunstfeltets diskursive innhold. Gjennom appropriasjon, relasjonell kunst og selvkritikk putter de kunsten inn i tiden vi lever i.
I samtidsmusikkfeltet er det derimot som om modernismen aldri fikk forstavelsen post. Musikken oppleves som en øvelse for de innvidde. Verkene oppleves ofte som metaverker, repetisjonsøvelser, mens konsertsalens konvensjoner skriker fra veggene.

Hagens tre prosjekter

En som tidligere har opponert mot alt dette er kunstnerisk leder for årets Ultimafestival, Lars Petter Hagen. Hagen er utdannet komponist, har fått fremført en rekke verk, og har blant annet mottatt Arne Nordheims komponistpris. Han er tidligere kunstnerisk leder for Ny Musikk, og initiativtaker til, og mangeårig redaktør av samtidsmusikkbladet Parergon. Men mest kjent er han som en av arrangørene av festivalen Happy Days på 2000-tallet.
Hagen har hele veien hatt tre parallelle prosjekter. Det ene er at musikken skal låte som om den er ny, laget av komponister som tør å appropriere, tør å blande genre og uttrykksformer, tør å ta sjanser. Det at støymusikk er blitt en del av norsk samtidsmusikk er svært mye Hagens ære, selv om Maja Ratkjes rolle i dette selvsagt heller ikke må glemmes. Det andre prosjektet er bruddet med konsertsalen. Happy Days ble holdt på kafeer, på offentlige plasser, og i 2007 ble festivalen i sin helhet holdt på Oslo City. Som kunstnerisk leder i Ny Musikk jobbet Hagen aktivt med å få samtidsmusikken ut til folket.
Det tredje prosjektet har vært å utfordre de som jobber i gamet til å se hvordan genren sees på utenfra, hva slags makt musikerne må ha, hvordan de er ridd av tradisjoner etc. Altså, den typen diskursivt arbeid som samtidskunsten har overlevd på de siste 40 årene, men som samtidsmusikken knapt har touchet. Hagen har flere ganger tråkket over grensene til plumphet og arroganse, særlig i møte med folk flest. Jeg meldte meg faktisk ut av Ny Musikk i protest mot hans kreative ledelse. Han tråkket over, og kan bebreides for det, men i motsetning til resten av samtidsmusikkfeltet turte han faktisk å tråkke.

Ulike rom

Da Hagen skulle sette sammen årets Ultimafestival hadde han store utfordringer. Ultimas tilstand de siste årene kan oppsummeres med følgende faktum: Da Stockhausen i 2005 endelig kom tilbake til Norge med seks konserter på tre dager, så var det Numusic Festival i Stavanger han besøkte, ikke Ultima. Hagens løsning lå i å la festivalen diskutere begrepet håndverk, i stedet for å vise tradisjonelle oppfatninger av håndverk gjennom retromodernistisk flinkisme.
Ultimafestivalen begynte med Benedict Masons verk, Music for Oslo City Hall. Rådhuset var fylt opp av musikere og dansere. Det ble to fulle hus. Dagen etter ble Teenage Lontano, Ligetis klassiker oppført i en nedlagt fabrikk på Grünerløkka, remixet for et kor av tenåringer med I-poder og nyprogrammert elektronikk av komponisten Marina Rosenfeld. Og senere samme kveld, tyske Johannes Kreidler som hadde outsourcet selve komponeringen til en kinesisk og indisk komponist. Konseptuell, samfunnskritisk musikk. Komponisten var faktisk dritkjekk også. Kryss i taket. Valget av disse tre komponistene var alene nok til å sette begrepet håndverk under lupen.
Festivalen var plassert ulike steder, tilpasset verkene. Strykekvartetten Arditti Quartet spilte i Slottskapellet, til et dresskledd publikum. Performancekunstneren Ann Liv Young fikk en assistent til å dytte inn igjen bæsjen sin på Black Box, og Ultima Noisefest ble holdt på Sukkerbiten, et provisorisk bygg egentlig satt opp for å huse kule klubbbkids under Øyafestivalen. Der Ultima gikk glipp av Stockhausen, kom Pierre Henry til Henie- Onstad, en helt riktig setting for lydbåndmusikk. 83-åringen blåste ut ørene på 60 år yngre, svartkledde rockere.
Valget av de ulike rommene åpnet festivalen for folk som normalt ikke ville hørt samtidsmusikk, noe som viste en bevissthet rundt nettopp det diskursive. Andre diskursive grep ble gjort gjennom arrangementer i dialog mellom litteratur og musikk. Et mislykket i regi av Vinduet, og et (som jeg dessverre gikk glipp av) med fascinerende das Beckwerk på Litteraturhuset. Det var diskusjoner før flere av konsertene, og det ble delt ut gode skriftlige presentasjoner ved døra.

Ulike håndverk

Festivalen hadde flere komponister som blandet genre, stjal fra populærkultur, og som dyrket særegen estetikk. Samtidig som komponister og utøvere med mer tradisjonelle oppfatninger av håndverk slapp til. Vegar Sandholt holdt en fantastisk klokkekonsert på taket av Oslo rådhus, og Oslofilharmoniens fremføring av Epitaffio for magnetbånd og orkester av Arne Nordheim var til å grøsse på ryggen av. Ardittikvartetten holdt også eksepsjonelt høyt nivå, også etter tradisjonelle betegnelser på hva godt håndverk i musikk er.
Men poenget til Hagen og festivalen har vært å vise at ulike uttrykk krever ulike håndverk. At det å spille instrumentet godt, eller kunne komponere punktmusikk, ikke lenger er det eneste håndverket som eksisterer i kunstmusikken. Det å tenke ut gode konsepter er også et håndverk. Saul Williams ’said the shotgun to the head, som kombinerte beatpoetiske tekstkaskader med ti unge hiphopere og Thomas Kesslers orkestermusikk, spilt av Oslofilharmonien viste hvor sterkt fremmede elementer som dans og resitasjon til orkester kan fungere. Et stående konserthus som nektet å sette seg igjen under applausen sa sitt.
Aller best så vi de nye formene for håndverk i festivalens avslutningsverk, Maja Ratkjes Crepuscular Hour framført i Uranienborg kirke. Her ble biter av verk av Nono, Xenakis, Ligeti og Messiaen komponert sammen til store klangflater, framført av tre ulike kor, bundet sammen av seks støymusikere og kirkeorgel. Kirken var røyklagt, lyseffekter lagde skiftende skumringslys, lyden var så høy at vi ble gitt ørepropper ved inngangen. Vi fikk skogsromantikk, appropriasjon og en estetikk som ikke lignet noe jeg har hørt tidligere. Ratkjes verk var absolutt samtidig, og hundre prosent glimrende! Med denne konserten gikk Ultima 2010 inn i historien som tidenes kanskje beste norske samtidsmusikkfestival.
At Lars Petter Hagen ikke er gitt oppgaven med å være kunstnerisk leder også neste år er en tragedie. Stakkars den som skal ta over.