• Marianne Vierø, Joint, 2009. Foto: Galleri 1857

Hvad nu, 1857?

Av: Hans Askheim

Publisert:

Utgave: 6/2010

Del: 

Kunstnerstyrte gallerier med energi og friskhet trengs i enhver by. Slik har det sikkert vært helt siden Christianiabohemen lusket rundt i tiden da bygningen som huser galleri 1857 ble bygget.

Gruppeutstillingen «Architectoralooral» er en spennende opplevelse og stiller interessante spørsmål som tematisk spenner fra byfornyelse og kritikk av borgerskapsbulldoser-prosessen, til en mer introvert utforskning av ideen om rom og konstruksjon/destruksjon. En gjennomtenkt kuratering gjør at denne utstillingen får et nærmest performativt preg. Samtidige arbeider vises sammen med to verk fra 1960- og -70-tallet, en barnebok av Philippe Fix og en video av Gordon Matta-Clark.
Galleriets frontrom er fylt av små og mellomstore arbeider. Zin Taylor viser tre videoer og noen treobjekter med et absurd islett og en humoristisk byggesett-mentalitet. Videoen Bakery of Blok (2009) fungerer som en slags absurd filmlek som kombinerer byggeklosser med baking, brød og mel. Absurde er også Marianne Vierøs høye foto av leirskulpturer, og trekonstruksjoner på gulvet. Verken Vierøs eller Taylors arbeider består av bronse eller fine materialer, og arbeidene er ikke laget for «evigheten». Dette passer godt til tematikken i Fix‘ barnebok Serafins vidunderlige oppfinnelse (1967). Boken har et samfunnskritisk element i seg og blir en slags dekoder for kuratortanken bak utstillingen. Både i boken og i galleri 1857 tar to personer i bruk et gammelt bygg på en kreativ måte, men man kan nesten «lukte» bulldoserne rundt hjørnet. Stian Eide Kluge og Steffen Håndlykken som driver 1857, forteller meg at Olav Thon eier bygget, men at han har vært ganske grei og har gitt dem tre års leie.
Etter dette rommet kunne utstillingen vært over, en intim opplevelse i et lite alternativt gallerirom. Men innerst i rommet står en dør på gløtt og en verktøyhylle synes så vidt. Der inne finner man den tidligere trelasthallen, og plutselig blir den intime galleriopplevelsen fra det første rommet snudd på hodet av to monumentale arbeider. Shane Munro og Ryan Siegan-Smith har i The The Cloud (2010) bygget et berg av resirkulert papp, med en printer på toppen som av og til spyr ut bilder av tannbørster, knokler og andre objekter. Resirkuleringstanken er også til stede i Peter Ballos Burning House (2010) som er en fungerende vedovn bygget av metall. I hjørnet står enda en dekoder, en viktig brikke i utstillingens struktur. Gordon Matta-Clarks Conical Intersect (1975) viser et stort konisk hull som Clark kuttet ut av en vegg på et hus som skulle rives for å gi plass til Centre Pompidou i Paris.
«Architectoralooral» er interessant fordi den setter fokus på ideen om det alternative galleriet og setter det i et historisk perspektiv. Det blir spennende å se hvor veien går videre for 1857, om de velger en kommersiell rute, eller en mer «non profit»-vei. Eller kanskje finnes det kun små gradsforskjeller mellom kommersielt galleri og «non profit» institusjon?