• – Jeg identifiserer meg ikke nødvendigvis med kunstnermyten, men maleriet har en historie som legger klare føringer. Det er disse jeg ønsker å utfordre, sier Sverre Koren Bjertnæs.

Monumentale myter

Av: Margete Abelsen

Publisert:

Utgave: 7/2010

Del: 

Hva har Dylan Thomas, Odd Nerdrum, Francis Bacon og Elvis Presley til felles? Rent bortsett fra at alle er menn, har de inspirert Sverre Koren Bjertnæs til å male.

En serie monumentale malerier møter meg i det jeg ankommer utstillingen til Sverre Koren Bjertnæs på Gråmølna i Trondheim. Det er en stor anledning for Trondheim Kunstmuseum å huse denne utstillingen av Bjertnæs, forteller konservator Merete Hovdenak. I 2008 mottok kunstneren som er født og oppvokst i byen, det første kunstnerstipendet fra Håkon Blekens stiftelse i forbindelse med åpningen av Gråmølna. Bjertnæs er nå tilbake i byen med utstillingen «Obsolete», en tittel som er lånt fra en serie på fire verk han i mars i år stilte ut ved VOLTA i New York. I tillegg til denne serien vises den seneste maleriproduksjonen i varierende format, samt funklende nye skulpturarbeider. Blant verkene, som for øvrig må ha krevd et enormt antall timers hardt arbeid på atelieret, vandrer kunstneren sammen med meg, mens han forteller om sitt kunstsyn og sine inspirasjonskilder.

Inspirasjoner

– Håkon Bleken, Vilhelm Hammershøi, Martin Kippenberger og Franscesca Woodman er kunstnere som ofte nevnes i omtaler av deg. Føler du et slektskap med disse kunstnerne?
– Jeg føler et slektskap til Bleken. Han er jeg i direkte dialog med og føler at vi er på bølgelengde. Men jeg anser meg selv som i en posisjon der jeg kan ta inn over meg alle kunstneriske uttrykk. Det er klart at min tid som elev ved Nerdrumskolen la føringer, men jeg forholder meg først og fremst fritt til kunsten.

Dette illustreres i verket som vi nå har spasert mot, ett av verkene i serien «Obsolete». Det monumentale maleriet preges av en mørk, monokrom fargeflate som bringer assosiasjonene til color-fieldkunstneren Mark Rothko. Vi ser i fugleperspektiv på en kvinneskikkelse, malt med den tekniske finessen som assosieres med Nerdrumskolens klassisisme. Fremfor henne er det plassert bilder og gjenstander arrangert på en måte slik at de fremstår som bevismaterialer. De små bildene er rekonstruksjoner av verk av de nevnte kunstnerne Woodman, Kippenberg og Bleken, og fra den kanoniserte kunsthistorien som Picasso, Kollwitz, Goya, Munch og Bas Jan Ader.

– Det handler om kunstnersubjektets levde erfaringer. Det er små bevis på livet, døden, kjærligheten, lykken. Om det som individet kan identifisere seg med, forklarer kunstneren.

Kunstnermytene

Bjertnæs fungerer som en menneskelig kulturhistorisk encyklopedi i alle referansene han omgir seg med. Her er det op-art, popart, klassisisme og konseptualisme. Andre helt eksplisitte referanser går til Elvis Presley, forfatteren Dylan Thomas og outsideren Henry Darger, som ble anerkjent post mortem da hans fantasy-manuskript med tilhørende illustrasjoner ble oppdaget. Referansene går tilsynelatende til kreative, nesten utelukkende mannlige personer, som levde ustabile eller ulykkelige liv, ofte med en fatal utgang. Det tilbakevendende tema er altså kunstnermyten. Vi stopper opp ved to andre verk i serien «Obsolete». Det ene viser den nevnte Kippenberger i et blåsvart portrett plassert i forgrunnen til et lysere landskapsbilde, og det andre befinner seg tvers ovenfor, og avbilder et dystert atelier forlatt i totalt kaos.

– Hva symboliserer kunstnere som Kippenberger for deg?
– Kippenberger er et klart symbol på kunstnermyten. Hans person blokkerer for kunsten. Det samme kan man si om Francis Bacon som også var en enfant terrible. Bacon var en maskulin kunstnermyte, en alkoholisert gambler, hvis hele liv gikk opp i kunstnerskapet. Bacons studio ble rekonstruert på et museum etter hans død, og det er dette studioet jeg har gjengitt i verket. Kunsthistorien og omgivelsene skaper og vedlikeholder mytene rundt kunstnerne. Noen kunstnere er selvfølgelig med på å vedlikeholde dette selv, men mye ligger i oppfattelsen av hvordan en kunstner er, eller skal være.

– Identifiserer du selv deg med en slik kunstnermyte?
– Jeg identifiserer meg ikke nødvendigvis med kunstnermyten, men maleriet har en historie med kunstnere som legger klare føringer. Det er disse jeg ønsker å utfordre. Myten om den rotete outsideren lever fremdeles, og det er min oppfatning at mange fremdeles har dette bildet av kunstneren. Det som har vært konsekvent i mitt kunstnerskap og fungert som et hovedfokus, er å komme frem til hva kunstens funksjon er. Spørsmålet om mytologi som preger mange fortolkere blokkerer for dette.

Mens vi står der blant alle mytene slår det meg at Bjertnæs selv lett kan tolkes som en mytisk person. Han startet karrieren tidlig, med første utstilling allerede som 15-åring. Bak seg har han et brudd med Nerdrums sagnomsuste skole og miljø. I dag er han tørrlagt alkoholiker og gift med Unni Askeland, som ble mediekjendis etter at Nasjonalmuseet kjøpte flere malerier av henne i 2008. Formen og formatet han arbeider i gjør det plausibelt at majoriteten av hans tid tilbringes alene i studioet. Han er en outsider, ikke konform med samtidens institusjonaliserte kunstforståelser. Det virker derfor ikke så merkelig om han føler et slags fellesskap med mytene han refererer til.

Kunst som levd erfaring

– Tematisk sett virker det som du har gått fra et samfunnsmessig og politisk engasjement, til et mer personlig uttrykk, som for eksempel i utstillingen «Sentiments». Hvor befinner du deg nå? Er kunsten din personlig, eller politisk, eller er det personlige politisk?
– Det stemmer at kunstverkene mine har blitt mer personlige, men det er ikke nødvendigvis politisk. Man blir som kunstner lært opp til å ikke være subjektiv, men jeg tror på det gammeldagse synet på subjektkunst. Det ligger klare føringer i tidsånden, og det som dominerer i dag er ganske syntetiske koder. Vi er opplært gjennom grunntesen om at kommunikasjon mellom verk og betrakter er viktigst. Det er ikke denne kommunikasjonen jeg er opptatt av. Knausgård er et godt eksempel. Han hadde nok ikke fungert så godt i billedkunsten når det tolkes ut fra denne kommunikasjonsmodellen. Jeg tror at man lager ting ut fra en indre nødvendighet. Kunstneren skaper kunst ut fra en indre skapertrang. For å lage kunst som forholder seg til livet og som har nytteverdi hos tilskueren, må man ikke være redd for å være litt narsissistisk. Vi må tillate subjektet for å kunne kommunisere på det enkeltmenneskelige nivå.

– Og her berører vi vel temaet for utstillingen. Tittelordet obsolete kan bety foreldet eller utdatert. Er det synet på kommunikasjon gjennom subjektet som er utdatert?
– Det er et begrep i tråd med mitt kunstsyn, som blir sett på som temmelig umoderne. Jeg skaper kunst fra en indre nødvendighet, og jeg siterer kunstnere som forholder seg til det kunstneriske subjektet. Maleriene mine i denne serien har et sakralt preg, de er på størrelse med altertavler, og dette blir en del av fortellingen. «Obsolete» er et bilde på kunsten som forholder seg direkte til livet. Jeg er opptatt av det kunstneriske subjektet som forholder seg til hovedelementer gjennom livet; død, kjærlighet, lykke. For meg er det er kunstneren i møtet med verket som er viktigst. Og dette kunstsynet anses jo som ganske utdatert.