Steinrøysa neri bakken – en gallerirunde på Hedemarken

Av: Bjørn Hatterud

Publisert:

Utgave: 7/2010

Del: 

Er Hedmarken en gallerimessig steinrøys, eller finnes det bra kunst der? Jeg tok meg en gallerirunde for å se.

Jeg vokste opp i ei bygd ei halv mil utenfor Brumunddal, i Ringsaker kommune. Og som alle andre som flyttet til byen etter videregående, så mente jeg høylydt at det ikke var noe å finne på der hjemme. Alle som bodde der var trege og trygge. Hva ville skje om jeg nå utfordret gamle fordommer og reiste tilbake for å finne ut hva slags kunst lokale gallerier kunne by på? Jeg bestemte meg for å gjøre en rundtur.

Framheim

Jeg begynte med Brumunddals eneste galleri, Framheim. Jeg var på forhånd skeptisk til galleriet som deler disk med en butikk for skumplast, brukskunst og importert leketøy, samt en møbeltapetserer. Men den gamle trebygningen var også en gang kinoen der mine besteforeldre på morssiden møtte hverandre første gang. Jeg skylder Framheim min blotte eksistens.

Innendørs bød huset på en broket og mangefasettert samling. Tingene som ble solgt var stablet heller tilfeldig, informasjonen om kunsten var dårlig, og i tilknytning til galleridelen hadde en lokal amatørmaler utsalg av sine bilder. Framheim er altså et lett slakteoffer som bryter regler som finnes for profesjonell galleridrift. Men samtidig er stedet et hyggelig, sjarmerende og etterlengtet tilfang til handelsnæringen og kulturlivet i Brumunddal. Og de som driver stedet har virkelig kjempet, først for å få lov til å beholde den snart hundre år gamle bygningen som egentlig skulle rives, dernest med å pusse opp parallelt med drifting.

Villniset og Vikerødegården

Fra Brumunddal kjørte jeg i retning Hamar til Jessnes, et tidligere bygdesentrum, med nedlagte butikker, nedlagt stasjon, små feriehus, flotte gårder og jorder. I dette området finnes to gallerier. Galleri Villniset er plassert i et gammelt stabbur og de selger grafiske blad av ni etablerte norske kunstnere, blant andre Inger Sitter og Håkon Bleken. Men grafikken ble laget for en kaféutstilling for mange år siden, og ligger der i kommisjonssalg. Den egentlige varen er vevde kunsthåndverk, laget av innehaveren Liv K. Flatby. Hun er etter det jeg har forstått selvlært, men har hatt en rekke utstillinger, og skal i følge omviseren være medlem i Norske Kunsthåndverkere. Det kan være at jeg avslører min manglende kompetanse på vev, men jeg syntes Flatbys vevnader var fine, og galleriet koselig, selv om vi ikke snakker om et galleri med stor g.

Det er derimot det neste galleriet, Galleri Vikerødegården, som ikke ligger langt fra Villniset geografisk, men er i en helt annen divisjon. Innehaveren Jorunn Østberg åpnet stedet i 1974. Da var dette Norges første bygdegalleri. Vikerødegården er en gammel husmannsplass, og Østberg har spilt på stedets historie og innredet med antikviteter.

I løpet av 36 år har Vikerødgården hatt mer enn to hundre utstillinger med over 330 ulike kunstnere, alle med utdannelsen i orden, og Østberg har ved flere anledninger oppdaget kunstnere før Oslogalleriene. Da jeg var der stilte Kjell Bendiksen ut grafikk og Marit Madshus keramikk. Vakre verk. Østberg begynte å kombinere kunsthåndverk og billedkunst i utstillinger for mer enn tretti år siden. Dette var da totalt tabu for en gallerist å gjøre. Også her viste Østberg teft. Vikerødegården er vel verdt turen!

Sagbladfabrikken

Jeg kjørte videre til Hamar. Hamar Kunstforening og Kunstbanken var midt i mellom to utstillinger. Disse stedene er heller ikke kommersielle gallerier. Galleri Hervold er i all hovedsak et rent kommisjonsgalleri, med forskjellig kunst og design, som sjeldent har separatustillinger. Jeg lot også dette galleriet være.

Derimot besøkte jeg Sagbladfabrikken, et fabrikklokale i tre fra 1949, som fram til 1990-tallet rommet en produsent av sagblader. I dag er dette et flott forsamlingslokale med plass til 900 personer for arrangementer som konserter, dans og tilstelninger for næringslivet. De siste tre årene har stedet også vært galleri, kjent for storslagne vernissager og kjente navn som Morten Krogvold, Carl Nesjar, 3 x Widerberg, og Kjell Nupen. Da jeg var innom, var det i første etasje en utstilling med tre tekstilkunstnere fra Hedmark: Anna- Liisa Silenti, Ann Elisabeth Skar og Marianne Hinsch. I andre etasje var en fast utstilling med store malerier av Nikolai Astrup Geelmuyden, som har stått i tre år; nok et tegn på Sagbladfabrikkens solide ambisjonsnivå.

Jeg hadde etter Sagbladfabrikken tenkt meg til Galleri Natthagen, en tidligere skysstasjon fra slutten av 1800-tallet i Løten. Stedet er drevet av Robert Khoury og Trond Einar S Indsetviken, men utstillingen var akkurat over. Indsetviken stilte derimot ut på Galleri Fjordheim på Biri i Oppland. Indsetviken er fra Brumund ved Brumunddal, og Fjordheim ligger bare noen hundre meter fra grensa til Ringsaker, så jeg dro.

Fjordheim i Oppland

Fjordheim ble bygget som hytte i 1903, med påbygg i jugendstil ti år senere. Enda senere er det kommet til et mindre hus ved siden av. Galleriet har holdt åpent i 23 år og byr på fire visningsrom. I det store huset er det et lite rom med tømmervegger og en stor hvit kube, samt lokaler i kjelleren. Det lille huset er også en hvit kube innvendig, og sånn sett er Fjordheim det mest urbane og moderne galleriet på turen.

Galleriet er profesjonelt til fingerspissene, med kunnskapsrik og bestemt ledelse av Lise Rolid som er en populær formidler. Alle utstillende kunstnere er enten medlem av Norske Billedkunstnere eller Norske Kunsthåndverkere. Indsetviken stilte ut i hovedhuset, og Kari Brovold Hagen i det mindre huset. Sistnevnte viste vakker keramikk. Indsetviken, som er en av Norges fremste akvarell-malere, hadde særegne, abstraherte naturmotiver i dype farger.

Stasjonsgalleriet

Tilbake over Mjøsbrua besøkte jeg Stasjonsgalleriet i Moelv. Galleriet ligger i et gammelt pakkhus fra 1894 på Moelv stasjon, og har vært i drift i 23 år. Innehaveren, Eivor Oswold Bjørnstad, startet sitt første galleri i Moelv alt i 1983. Og også her er reglene de samme: Seriøse kunstnere med utdannelse og foreningsmedlemskap, utstillinger og kommisjonssalg med solide kunstnernavn, kombinert med folkelig formidling. Galleriet har de bruneste galleriveggene jeg noen sinne har sett, det finnes knapt en rett vinkel i hele huset, det er lave takvinkler, ild på peisen, det hele er veldig koselig.

Jeg spurte Bjørnstad om hun trodde det var tilfeldig at alle bygdegalleriene var plassert i gamle, koselige hus med særpreg. Hun hadde ikke tenkt over saken tidligere, men var enig med meg i at bruken av de gamle husene kanskje kunne virke ufarliggjørende, sammenlignet med hvite kuber. Det er lettere å finne en unnskyldning for å gå inn i et gammelt og koselig hus, enn et hvitmalt galleri.

Huskos

For selv om galleriene jeg besøkte er forskjellige: Vikerødegården, Fjordheim og Stasjonsgalleriet er gamle tungvektere, Sagbladfabrikken er ambisiøs og kommersiell, mens Framheim og Villniset er koselige og folkelige, så er det allikevel ett fellestrekk som er verdt å merke seg. De har alle startet i gamle hus som opprinnelig ble satt opp for å romme noe helt annet. Å bruke tomme industribygg gir kred i kunstverden, det er nok å nevne Tate Modern eller Vestfossen. Det som skiller galleriene i Prøysenland fra denne trenden er at husene er tradisjonelt koselige.

Jorunn Østberg på Vikerødegården snakket om at det gamle og lave huset gjør at kunsten henger lavt, slik at betrakteren ser kunsten rett i øynene, og antikvitetene gir øynene noe å hvile på i mellom verkene. Omviserne på Villniset og Framheim priste også det at husene var koselige og gamle, og Lise Rolid var synlig stolt over Fjordheims flotte arkitektur. Det kan virke som om valgene av slike gamle, koselige hus er en mer eller mindre bevisst strategi for å gi kunsten en inkluderende atmosfære.

Og dette kan trengs, for gallerier får et ekstra stort formidlingsansvar når de plasserer seg et stykke utenfor Oslogryta. Både Vikerødegården og Fjordheim har egne venneforeninger. Fjordheim og Stasjonsgalleriet har juleutstillinger med julekos. Villniset reklamerte med «vafler og vals» i sommer. Sagbladfabrikkens innehaver Gunn Andersen omtaler stedets funksjon som event- og forsamlingssted som en del av kunstformidlingen. Stasjonsgalleriets Eivor Oswold Bjørnstad låner ut kunst til lokale bedrifter, som blir tilbudt gratis foredrag om kunsten. Galleriinnehaverne står på som noen piska skinn for å formidle det de brenner for; kunst.

Trygghetstrang?

Ulempen med formidlingsmulighetene for kommersielle gallerier ligger i det faktum at gallerier lever av å selge kunsten de stiller ut. De kan ikke tillate seg å stille ut noe de ikke får formidlet og solgt til et publikum. Jeg vet ikke om det er et resultat av dette at fire av seks innehavere sier at de satser på kvalitet. Noe som dessverre kan bety trygge og etablerte kunstnere, med uttrykk som ikke skremmer noen.

For det var lite kritisk kunst, lite konseptuelle ting, få unge kunstnere, lite provokasjoner på Hedmarken. Men det kan jo hende at kunstpublikummet på Hedmarken ikke er av de som ønsker seg de største sprellene heller. At det de allerede blir tilbudt er i grenseland til hva de kan like? I så fall var enkelte av mine fordommer om hedemarkingers treghet og trygghet ikke helt ubegrunnede likevel?